iPhone 7s liksom-bokeh, er den innafor?

Er fotomanipulasjonen i iPhone 7 Plus innafor?

Jeg er ingen purist.

Men jeg kjenner noen purister.

Jeg kjenner utmerkede fotografer som stiller store krav til etterrettelighet og sannferdighet, og som passer seg vel for hvor mye et fotografi skal kunne bearbeides i etterkant før det må betraktes som en manipulasjon – og i hvert fall ikke som et nyhetsbilde.

Det er en lang skala mellom de mest liberale og de mest konservative. Jeg tror jeg er blant de liberale.

Kort oppsummering av min holdning: Mitt øye er ikke et kamera. Mitt øye og min hjerne bearbeider og justerer alt som dukker opp i mitt synsfelt. For meg er ikke et bilde som forblir urørt fra lukkergardinet trekkes ned til det står på trykk, en mer sannferdig gjengivelse enn et bilde som fotografen har tynt til det ytterste for å få med alle de viktige detaljene. Jeg forsøker å gjengi det jeg ser, og det jeg ser, er ikke et kamera med normalinnstillinger er i stand til å fange opp. I alle fall ikke et mobilkamera – som er det jeg bruker 99,9% av tiden.

Foto: Paul Hansen
Foto: Paul Hansen

Bildet over, for eksempel – vinneren av World Press Photo 2013 – er kraftig bearbeidet. Helt innafor, spør du meg. Med god margin.  (Les mer her: The Week og Extremetech )

Både klassisk film og digitalkamera har et svært begrenset toneomfang. Vi går glipp mye i  dype skygger og høylys, som øyet og hjernen ville ha kompensert for dersom vi var der kameraet var. Vi gjør mange manipulasjoner når bildet tas. Valg av eksponering. Valg av hva som skal vises og hva som skal gå tapt.

Det er endel år siden jeg tok bilder for trykk, og jeg er blitt mer subjektiv og slepphendt siden da. For meg finnes det imidlertid én klar grense: Du skal ikke sette ting inn i et bilde som ikke var der da bildet ble tatt. Du skal heller ikke retusjere bort noe (skjønt jeg kan leve med at uvesentlige detaljer forsvinner i skyggepartiene).

Og så går verden framover. Ny teknikk, nye muligheter.

screen-shot-2016-09-08-at-22-48-14Den nylanserte Apple iPhone 7 Plus har to objektiver ved siden av hverandre, og den har en kraftig prosessor innebygget. iPhone vet hva du vil ha skarpt, og siden den har to objektiver,  vet den hva i bildet som er lenger unna. Så hvis du vil, lager telefonen en kunstig uskarp bakgrunn på bildet ditt, slik en lyssterk telelinse kunne ha gjort på et større kamera.

“Bokeh” heter den bobleuskarpheten, som du ofte ser på proffbilder.

Klassisk bokeh er ikke skapt av øyet. Det er glassbrytninger og manuelle innstillinger i en linse som skaper det. Spesielt påfallende blir det ved bruk av speiltelelinse, når høylys framstår som smultringer, og ikke som kuler. Også klassisk bokeh er altså en slags manipulasjon, en mekanisk/optisk manipulasjon.

Foto: Apple
Foto: Apple

Men altså, iPhone 7+: Bakgrunnen ER ikke uskarp når bildet tas, men den BLIR uskarp. Prosessoren i kameratelefonen GJENSKAPER bokeh-effekten slik matematikken forteller at bakgrunnen hadde vært DERSOM en større, dyrere linse hadde stått for opptaket.

Er det greit at matematikk, og ikke optikk skaper uskarpheten?

Jeg er litt i tvil, merker jeg. Det skurrer litt.

Er det greit at den samme matematikken tas i bruk et år etterpå eller bare akkurat når bildet tas?

(For ordens skyld: Hva folk gjør på Snapchat, er en helt annen skål. Nå snakker jeg om bilder for publisering i medier opptatt av å bevare en viss troverdighet)

Årets bilde-kandidat

Arnt Vier Winsnes Kalvik. Foto: Stig B. Hansen
Arnt Vier Winsnes Kalvik. Foto: Stig B. Hansen

Hvis klassen «Dagligliv i Norge» fortsatt finnes i neste Årets Bilde-konkurranse, er dette en soleklar kandidat. Fra A-magasinet, signert Stig B. Hansen.

Et bilde av typen du kan betrakte lenge og i grunnen lese nesten hele saken ut av.

 

Merkelig nok er ikke dette bildet med i nettutgaven av artikkelen. Til gjengjeld er Astrid Hexebergs video der. Høyst severdig, den også.

Her er nettutgaven: http://www.aftenposten.no/amagasinet/Hva-gjor-du-nar-du-er-16-ar-og-mister-begge-bena-og-en-arm-62490b.html

 

Annonsering på Facebook

Screen Shot 2015-08-18 at 14.11.59Jeg har testet annonsering på Facebook: Satte av 500 kr, max 47 kr/dag for å øke trafikken på boligannonsen på Finn.no.

Annonsen skulle vises for folk over 25, max 25 km fra Frogner.
Det tok meg en snau time å snekre annonsen med bilder og stæsj.
Det var litt uklart iblant, men gikk greit.
Da kunne jeg lage forskjellige utgaver av annonsen, og så ville Facebook automatisk vise oftere den varianten som hadde best klikkfrekvens. Jeg lagde flere varianter, som fremhevet hvert sitt aspekt ved salget.

Resultat:
6860 personer så annonsen.
481 ganger klikket de på annonsen (som førte til prospektet på Finn.no).
«Solrikt, dobbel garasje, terrasse og hage» var varianten med flest klikk.
Pris: kr. 496,77

5600 ganger ble prospektet vist på Finn.no
Hver tolvte seer på Finn kom altså fra Facebook-annonsen.

Som kunde gjør jeg meg to tanker:
1-Hvorfor skal jeg annonsere i et annet medium enn Facebook?
2-Finn.no virker.

ps. To av de tre som var med i siste budrunde så «Til Salgs»-plakaten på garasjeveggen.

Screen Shot 2015-08-19 at 21.47.02 Screen Shot 2015-08-19 at 21.28.40 Screen Shot 2015-08-19 at 21.27.23
Screen Shot 2015-08-09 at 22.43.47

En høstnatt i 1988

Denne teksten ble først publisert på Facebook 28. august 2015. Den dagen flagget de på halv stang i Lom. Brynjulv Aartun, tidligere pressefotograf i Aftenposten,  senere ivrig kulturbevarer i Lom, ble begravet. Teksten ble også publisert på Journalisten.no.

—-

En gang, for en mannsalder siden, en høstnatt i 1988, på et nattefuktig Aftenposten-treff på Bolkesjø, satt jeg purung sammen med en gammel pressefotograf og diskuterte hvordan det var å bli gammel i yrket.

Oldingen var snart 59 år gammel. Jeg var 26 og skulle fordele jobber mellom Aftenpostens pressefotografer, samt sørge for at bildene kom på trykk best mulig.

Det var en blandet fornøyelse.

Fotoavdelingen var dengang en isolert seksjon, en lukket avdeling i kjelleren, en blanding av folk som oppførte seg som om de var verdensmestere, noen som trodde de var verdensmestere – og heldigvis – noen av verdens beste fotografer, som det var et sant privilegium og en fryd å jobbe med og for.

Og så var det Brynjulv Aartun, verdens triveligste fyr og beste kollega.

Selv på en dag som denne må det være lov å si at han slet litt i en hektisk hverdag. Han kom litt for ofte hjem med bilder som ikke holdt mål. Noen ganger uten bilde i det hele tatt. Innimellom kom han hjem fra oppdrag med strålende bilder, men oddsen for det var ikke den beste.

Og la det være sagt; han var ikke alene om dette. Langt derifra.
For en relativt ung mann var det å håndtere dette ikke helt uproblematisk. Vaktsjefene som ventet på bildene var rimelig nådeløse før det gikk galt, når det gikk galt og i alle fall etterpå. Og der satt jeg, midt i mellom og måtte formidle denne tildels saklige kritikken videre til fotografene. Jeg tror ikke jeg var spesielt flink til det.

Og så, den sene seminarnatten med gammeldags Aftenposten-skjenking ble jeg og den gamle mannen sittende og snakke om dette. Jeg mente allerede da – som jeg mener fortsatt – at det må gå an å bli gammel i en bedrift, også som fotograf. Og jeg mente det nok dengang med en skråsikkerhet som kun mangel på erfaring kan forklare. Men jeg er redd for at det ikke var min sympati for hans situasjon han tok til seg da han ut på morgenkvisten skulle forsøke å sove. Det var nok heller stigmaet som en gammel mann.

Tilbake på jobb to dager senere kom han oppom med et bilde i en konvolutt.
Han hadde skrevet noe bakpå.

Her er bildet.

Scan 14Her er teksten.

Scan 15

I dag, når det flagges på halv stang i Lom, skjer det på grunn av alt Brynjulv Aartun gjorde, alt han presterte, alt han leverte og alt han var i tiårene ETTER vår nattesamtale.

Brynjulv Aartun ble nesten 86 år. Nå er jeg 53.
Fred over Brynjulv Aartuns minne.

 

Når ble “lykkejeger” et skjellsord, egentlig?

Når ble “lykkejeger” et skjellsord, egentlig? Jeg må tilstå at jeg alltid har vært en lykkejeger. Noen av de beste menneskene jeg vet om, er lykkejegere. Noen steder er lykkejakten nærmest lovfestet.

En liten dose amerikansk historie: Thomas Jefferson var en plantasjeeier som satte barn på sin slavinne (som muligens var hans avdøde kones halvsøster), men bortsett fra det – i den grad det er mulig å se bort ifra – var han en usedvanlig framsynt fyr, og han ble etterhvert USAs tredje president.

Det var Jefferson som skrev dette: “We hold these truths to be sacred & undeniable; that all men are created equal & independent, that from that equal creation they derive rights inherent & inalienable, among which are the preservation of life, & liberty, & the pursuit of happiness”.

Altså: Enhver er født med en rett til å kjempe for sitt liv, for sin frihet og til å jakte på lykken.

En litt mer gudfryktig komité slipte litt på teksten, og 4. juli 1776 ble teksten presentert som første setning i andre avsnitt av Uavhengighetserklæringen, altså selve grunnsteinen i USAs nasjonsbygning.

Du må gjerne være uenig i dette. Her hjemme kan du til og med trygt fremme slik kritikk høylytt foran Stortinget eller skriftlig i små, lukkede ekkokammer på Facebook der alle liker deg og ingen tomler vender ned. Det til tross: Jeg ennå har ikke sett eller hørt et eneste holdbart argument *mot* at enhver bør være fri til å jakte på lykken for seg og sine barn.

At man misliker at vi rennes ned av flyktninger, migranter og lykkejegere, det får så være. Ingen – heller ikke de som kommer – *liker* situasjonen, men vi får finne måter å gjøre det beste ut av det. Hvilke tiltak som hjelper mest, aner jeg ikke, men jeg har stor respekt for dem som faktisk *gjør* noe, det være seg her hjemme eller der nede, i liten eller stor skala. Medmennesker er de. Det er i grunnen det beste ordet jeg har for dem som stiller opp og gjør noe for å bedre situasjonen for dem som kommer hit i sin jakt på lykken.

Folk som bruker “lykkejeger” som et uttrykk for forakt, derimot … det finnes nok ord for slike også. Jeg finner dem bare ikke, akkurat nå.

Molde kirke brenner, 1940

Molde kirke i brann  1949Dette bildet ble funnet i et serie hefter om 2. verdenskrig, der det var ett fargebilde per hefte.

Heftene var fra nokså rett eter krigen, bildene var sikkert håndkolorert, og heftene gått videre til resirkulering.

Men her har du bildet.

Klikk på det for å se det større.

 

Fotograf: ukjent.

Langt om lenge og lenger enn langt

milesDet er kanskje for mye forlangt at et selskap som kaller seg Statoil skal kunne forskjell på adverb og adjektiv på norsk. Nå er det kommet noe nytt på pumpene deres: miles. Det uttales sannsynligvis mails , og det skal visstnok ta meg «lengre»?

Jeg var 184 cm da jeg begynte å fylle diesel. Jeg var 184 cm da tanken var full. Ikke en centimeter lengre. Jeg vet ikke hvor lang miles er, var eller kommer til å bli. Jeg har forøvrig ikke merket noe til at denne «miles» har tatt meg hverken her eller der.

Det jeg derimot har merket noe til, er at Statoil har brukt en formue på ny dekor av stasjonene sine uten å lese korrektur.

 

 

 

PS. Jeg må bekjenne å ha vært betatt av en helt annen Miles – ganske lenge – men det er en helt annen historie, og han gikk på tyngre stoffer enn diesel.

American Amuck: Dirt, Filth and Nausea in American Pastoral

AmericanPastoralThis essay was submitted (without the images) for NORAM4305-Literature and Society in the United States and Canada at University of Oslo, spring 2014.


The human stain was a recurring subject for Philip Roth long before it became the title of a book, and in American Pastoral, which preceded The Human Stain, it is one of several lead motifs. American Pastoral is a multifaceted book, but its main issue is assimilation into American society and how to become a part of the American Dream. Its lead character is Seymour Big SwedeLevov, a third-generation Jewish glovemaker and factory owner, who after a life of trying to assimilate by doing and being all the right things, finds himself as deep in the shit as a man can get, the real American crazy shit(Roth 277). Once one starts looking for it, it becomes apparent that the book is remarkably full of dirt, filth, vomit and stench.

Fortsett å lese American Amuck: Dirt, Filth and Nausea in American Pastoral

Vinnere på hver sin måte

Tre suverene vinnere i Schibsted Journalism Awards i år, og alle er norske. Hva har de til felles? De har gjort det som skal til for å få fram historien. Hver på sin måte.

Screen Shot 2014-05-26 at 23.57.50

Best scoop: Jonnys siste uker, som er en grusom historie om Jonny, som ble slått ihjel av gjengen sin. Fortalt av Stavanger Aftenblad som en video. Enkel, lineær fortelling i en snau halvtime. Rett og slett god, gammeldags TV-reportasje, langsomt, grundig, skikkelig journalistikk om en av samfunnets svakeste og om samfunnet som sviktet ham. En slik reportasje redaktører holder festtaler om, men sjelden ser.

Screen Shot 2014-05-27 at 00.03.43

Best storytelling: Janne, av Bergens Tidende, som er en multimediafremstilling av Janne Mai Lothe Eliassens oppvekst på Bergens skyggeside. Du kan bla deg gjennom hennes barndom, hennes bilder, hennes tragedie presentert i tekst, lyd, bilder og film. Denne vant også SKUP-prisen i år.

Best innovative entry: VGs sjakk-dekning, som er en totalpakke av video, datateknikk, regi og sterke personligheter. Denne har vunnet flere priser tidligere.

La gå at dette er en intern pris, at dette er skvulp i Schibsteds andedam, og ikke noen Pulitzer. Det spiller ingen rolle. Det er et lite heat, men en hard konkurranse. En SKUP-pris rager nok høyere , men det er fornøyde vinnere som inntar baren etterpå. Hver pris er på 200.000 kroner.

Men det er mange å dele pengene på, for ett fellestrekk har de tre: Alle er resultat av lagspill.

En ting som er gledelig, og som tyder på at det er rett vinnere: VG vant for beste innovasjon. De kunne like gjerne ha vunnet Scoop. I alle fall scoopet de Sjakk-VM fra NRK. De kunne ha vunnet Storytelling, for du verden for en måte å fortelle den mangefasetterte historien om verdensmesterkampen  i sjakk.

Janne-historien kunne også ha vunnet beste innovasjon. Sammensyingen og presentasjonen av multimedia-elementer der er rimelig heftig.

Jonny-historien kunne ha vunnet storytelling, selv om den hverken er  innovativ eller nyskapende. Den er vel strengt tatt ikke noe så nymotens som «storytelling», heller. Den er simpelthen en godt fortalt historie, eller journalistikk, som det også kalles.

Det kan virke litt underlig å kalle en slik historie et scoop. Scoop pleier å være den eksklusive og overraskende saken, den som konkurranten banner over at han ikke har. Dette var en felles-sak. En gammel sak. En krim-sak som er belyst grundig lenge etterpå. En sak som kollegene tenker at de også kunne ha gjort. Det var bare så veldig mye mer bekvemt å gjøre noe annet.

Men scoop eller ikke scoop:  Etter å ha sett historien om Jonny må jeg si at den fortjener alle priser du kan lesse på den. Kall prisen hva du vil.

Jonny kunne ha vært presentert slik Janne ble det, med klikk her og der og scroll opp og ned, men noen ganger er det riktig å be leseren sette seg ned og følge med, for her kommer en historie så stygg at du ikke vil ha hendene på tastaturet, men foran øynene.

Det er ikke innovativ storytelling, men det virker fortsatt.

VG på skråplanet

VG.no 28. april 2014
VG.no 28. april 2014

Vi får håpe (og tro) at beskjæring og utsnitt – og skråstilling –  ikke er gjort på desken i VG, men det er ikke slik at man MÅ sette på trykk alt som kommer fra byråer, heller.

Det er mulig fotografen rett og slett har holdt kamera på skrå, men da er det deskens fordømte rolle å rette opp feilen – bokstavelig talt.

Oppdatering: Bildet er utdelt av Sør-Koreas kystvakt og ikke bearbeidet av VG.

Hvor går grensen? I alle fall ikke her.

huffpoDebatten om hva som er lov eller tillatt å gjøre med pressebilder pågår fortsatt, og den kommer ikke til å ta slutt med det første. Det er nemlig ikke så lett å sette absolutte grenser.

Det som imidlertid er sikkert, er at dette bildet ikke er i nærheten av grensen.

Tottenham-trener Chris Ramsay forsvant sammen med gangsynet på bildedesken i Daily Mail.

Du kan lese mer om ny-stalinistisk fotofikling  på Huffington Post

… fant profilen din på LinkedIn

LinkedInJeg ble nylig oppringt fra utlandet av en kar som hadde funnet profilen min på LinkedIn og så at jeg var ledig for oppdrag. Han hadde et prosjekt på gang, skulle sette sammen et «team av ledere» som arbeidet selvstendig, kun noen få timer i begynnelsen. Måtte ha folk med et åpent sinn.

I dag kan man jobbe på Internett fra hvor som helst, forklarte mannen. Østlandsdialekt. Stemme som en telefonselger. (Det må bemerkes at jeg er overfølsom for det tonefallet. Jeg har en velutviklet telefonselgerallergi.)
Her følger et omtrentlig sammendrag av telefonsamtalen, fritt etter hukommelsen dagen etter. Fortsett å lese … fant profilen din på LinkedIn

Mot IOC, men for OL i Oslo?

ol

Folk liker ikke IOC. Men mange av de samme folka vil ha OL til Oslo.
I går var det Frithjof Jacobsen i VG og idag er det Aftenpostens Bertil Valderhaug på Twitter.
Mange rusavhengige har det nok slik.
De hater dealeren, men elsker rusen.
Det påvirker deres adferd.
Tenk litt på det.

 

Ooops, omstøp*

New York Post 23. januar 2014. Lesere med japansk opprinnelse reagerte sterkt på denne forsiden da en japansk baseballspiller ble kjøpt av New York Yankees.
New York Post 23. januar 2014. Lesere med japansk opprinnelse reagerte sterkt på denne forsiden da en japansk baseballspiller ble kjøpt av New York Yankees.

Nok en gang: New York Post snubler på oppløpssiden.  Når den japanske baseballspilleren Masahiro Tanaka kjøpes inn til New York Yankees for 155 millioner dollar, illustrerer de det med Tanaka sittende i et japansk bombefly. Fortsett å lese Ooops, omstøp*