Hva er det med røyklukt?

Det kom som et blaff.
Et olfaktorisk minne.
Flott ord.
Men det er altså et duftminne, eller et minne fremkalt av en lukt.
Sterke saker.

Jeg åpnet døren til badet, og plutselig var jeg tilbake til Bergen i 1983.

Det var den nye luftrenseren.
Lavendel i en eller annen avskygning. Satte meg 25 år tilbake.
Som sagt, sterke saker.

Akkurat der, akkurat da, minnet den om pipetobakk.

Fra Sørensen Tobakk.

En rund boks. Lilla etikett.

Og jeg husker ikke engang hva den het, pipetobakken over alle pipetobakker.
Den hadde smak, hadde aroma, lett parfymert, så aldeles eksotisk for en piperøykende 18-åring inne til førstegangstjeneste.
Og Sørensen Tobakk, med gamle Sørensen bak disken, hadde alt.
Piper, kniver, filtre, rensere, Montechristo-sigarer og tobakk i alle varianter.

En respektabel fagmann, Sørensen, som sto bak disken røkte opp varebeholdningen.

Og der inne bak inngangsdøra var det en egen verden.
Duften.
Aromaen.
Sjarmen.

Tanken på å klage på røyklukt der inne, var fjern. Fraværende.

Det var mye på grunn av lukta at man gikk dit.

En opplevelse for livet.
Røkelse og myrra.
En kostelig duft.

En duft som er blitt til stank og fy og skam og farlig for kreften og høybråtenkommerogtardeg.
Verden går framover.

Ellers stinker røyk noforjævlig.
Rart, det der.

Jeg begynner å nærme meg 20 røykfrie år, de siste 13 uten røyksug mer enn et par ganger.
Rundt 1983-1990 gikk det fort 20 til 40 om dagen.
Mitt «poison of preference»:  Camel eller Petterøes no. 3
Med renter har jeg bidratt rundt regnet en kvart million til familien Andresens formue.
Jeg har holdt Jaguarene deres med service, for å si det sånn.
En dag lot jeg være å ta en sigarett.
Og det har jeg fortsatt med.

Men nå er det lukta det dreier seg om.

Noen ganger, spesielt på bussen, er det slik at når noen røykere setter seg i nærheten, og det stinker noe så inni ferieglemt-matboks-sursokk-torvmyra at jeg blir direkte uvel.
Forresten: Er det da folkeskikk å be dem sette seg et annet sted, eller er det jeg som skal flytte meg?

Andre ganger  merker jeg det overhodet ikke.

Andre ganger kan jeg spise, drikke og trives sammen med utagerende røykere.
Plager meg ikke det grann.

Hvorfor kan enkelte som er pene i tøyet og tilsynelatende relativt nydusjet, fremkalle brekninger?
Mens andre røykere er helt luktnøytrale.
Lukter enkelte røykere bedre enn andre, eller er det nesen min som er periodehysterisk?

Er det noen tobakkstyper som eksponeres mer enn andre fra røykeren etter at sigaretten er slukket?

Er det slik at noen røykere tar til seg stanken og utsondrer den gjennom hvert hårstrå og hudpore, mens andre er naturlig aromatisk teflonbelagte og sosial-olfaktorisk begavet?

Sosial-olfaktorisk begavet! Egnet til å ferdes ubemerket blant følsomme medmennesker.

Eller er det jeg og mitt tandre, fintfølende nesegrev som er litt rykkvis hysterisk?