Hva kaller vi en verdensmester uten medalje?

Tre bokstaver: N-O-R. Plutselig ble det nok. Brått ble den kyniske, industrielle jubelen overtydelig.

Min samlede ski-VM-kikking består av Northugs 15km-innspurt, Marit Bjørgens stafett-parademarsj og VG-journalistene som reiste seg fra en sofa. Jeg er allerede mett. Jeg kjente at noe kom opp i halsen da «jubelen» brøt løs. Da Marit Bjørgen nærmet seg målstreken kom tre lagvenninner løpende mot henne. 

På ryggen? En N på damen til venstre, en O på damen i midten og en R på damen til høyre. 

Ikke «Norge» på tre rygger, ikke N-R-O, ikke R-O-N, ikke R-N-O, ikke O-R-N og ikke O-N-R. 

Det var med andre ord planlagt og regissert med tanke på kameravinkel og komposisjon. 

Enten hadde jentene planlagt og øvd, eller så sto noen i målområdet og passet på at NÅÅÅH løper dere i formasjon bort og jubler. Yeeah! La oss være impulsive, dere!!! Go-Go-Go-Go!

Det er mulig jeg tar feil, men oddsen for det er bokstavelig talt 1 for og 5 mot.

For all del, folk må gjerne glede seg, og jeg tviler ikke et sekund på at det er ekte glede vi ser. Det er innpakningen jeg reagerer på.

Utøverne må gjerne glede seg, det er så evig fortjent og vel forunt. Det er bare det at jeg får brått nok når gledesrusen blir et industrielt sponsorevent, når støtteapparatet og sponsorene regisserer jubelritualer som utøverne må utføre.

Som om ikke 15 km blodslit er nok?

Den massive mediedekningen må ta noe av skylden. Det skal lages så mye, så lenge, så originalt at det ikke holder med ekte jubel, ekte glede. Det er grenser for hvor bredt og lenge en utøver kan smile og gråte før krampe og tørke setter inn. Det må tilbys noe ekstra. Og der smetter en profesjonell regi inn med velvillig sponsorhjelp.

Northug får uforholdsmessig mye omtale og tyn fordi han oppfører seg som en verdensmester.

OK. Han ER verdensmester.

Han gir jernet så han er fullstendig Bjørn Dæhlie over målstreken.

Slikt rører fordi det er ekte.

Mens de fleste utøverne nå er søvndyssende mediekonsulent-striglet er det Northugs UREGISSERTE oppførsel som engasjerer, som opprører, som selger. Og selgerne vil være med. De lukter penger.

Det er når Swix lager en spesial-hysj-jakke som Northug ikke engang har sett før han tar den på, produsert bare for å bygge opp omkring Northugs kødd-image at jeg kjenner at det presser på nedenfra.

Når skiholderen plutselig er en Swix-gullbarre, fortoner den seg brått som en vorte.

Det er klart at sponsorer både vil ha og bør få sin del av kaka, men de skal passe seg for å surne kremen.

Når støtteapparat og sponsorer oppfører seg som større verdensmestere enn Petter Northug får vi et problem, for hva kaller du en verdensmester som ikke har vunnet et verdensmesterskap?

En helt alminnelig kødd.