Jeg har aldri vært sikker på hva jeg skal stemme. Ikke før i år.
Jeg må innrømme at jeg har sansen for både Høyre og Venstre, bittelitt for SV, ørlitegrann for Rødt og Miljøpartiet de grønne. Jeg kunne ha stemt på alle. Jeg har stemt på flere av dem. Oppegående mennesker kan med god samvittighet stemme på de fleste norske partiene. Jeg har aldri vært medlem av noen av dem.
Det er mange grunner til at jeg kommer til å stemme som jeg gjør. 22. juli-massakren er ikke årsaken, men det har vært katalysatoren, det som har utløst vissheten, det som har visket ut tvilen.
Det handler om tilhørighet. Det handler om å innse hvilken bevegelse man hører til.
Det handler om å se hvem som har kjempet for hva og hvem som har kjempet imot.
Det handler om å sitte der i sin 5. ferieuke og tenke på hvem som ga deg den – og hvorfor. Og den fjerde ferieuka, og den tredje.
Det handler om å sitte der i foreldrepermisjonen og tenke på hvem som kjempet for den og hvem som kjempet imot hver eneste gang den ble utvidet fra ingenting til verdens beste.
Det handler om å sitte på skolen og få utdelt bøker man før måtte betale for og få undervisning andre bare kan drømme om. Som andre faktisk drømmer om.
Det handler om en pensjon å se fram til.
Det handler om å sitte sykmeldt uten å umiddelbart få angst for boliglånet.
Og slik kan man holde på en stund. Man kan også ta en pause og lese Per Fugellis kronikk om egoisme forkledd som frihet.
Man skal bare ikke innbille seg at arbeidsgiverne og kapitalmakta en eneste gang frivillig, av humanitære hensyn gikk inn for en eneste en av de ordningene du og dine nærmeste har nytt godt av. Det var arbeiderbevegelsen, det var kvinnebevegelsen, det var aldri høyrekreftene som tok initiativet.
Så kan man være enig eller uenig i detaljer eller i ganske mye, og personlig kunne jeg ha vært troende til å stemme Høyre bare for å tøyle et litt vel maktvant Arbeiderparti, slik jeg engang stemte på Rødt (eller hva de nå het på 80-tallet) kun for å røske opp i Gutteklubben Grei som engang utgjorde Molde bystyre.
Så kom 22. juli. Massakren var ikke bare en ynkelig manns terrorhandling. Den var også et massivt angrep på den norske arbeiderbevegelsen, og den traff meg midt i hjertet.
Så fant jeg i det minste ut hvilken side hjertet satt på.
I år stemmer jeg Arbeiderpartiet.
