Tilgi meg min kynisme, men da Aftenpostens lørdagsforside var dekket av en stor sort ramme med hvit skrift tenkte jeg «Ånei, ikke enda en kreftreportasje. Ikke enda en blek, skinnmager og blåmerket kropp, ikke enda en lidelseshistorie». Jeg orket ikke. Ikke ved lørdagsfrokosten. Så jeg begynte å bla fort videre. Men neida. Bildene slapp meg ikke forbi. Faen ta Paal Audestad!
Det er dette som er god fotojournalistikk. Det er dette som røsker passive, eggerøretyggende lørdagsdovendyr ut av komfortsonen, motvillig, men takknemlige.
Det begås så mye dårlig fotografi, og mye av det ser så bra ut, isolert sett. Det er dusinvare. Det er blitt så lett å spe på med litt motlys, pumpe opp fargene, gå litt nærmere, øke kontrast og utsnitt på en tåre, en avbitt negl, et blåmerke, et hårløst hode, et par slitne øyne i en etter-boka-komposisjon, 1/3 til venstre eller høyre i et gyldent snitt. Så pent, så trist, så vakkert, så følsomt. For meg blir slikt fort for mye. Veldig fort.
Jeg vil ikke rakke ned på fotografer som gjør slikt. Det kan være ektefølt, godt ment og det beste fotografen kan prestere, men for meg som leser blir det fort føleri og smerteporno. Det blir litt som om fotografene briljerer med andres elendighet. Og da har vedkommende mistet én leser.
Og så kommer Paal Audestad og Ola Henmo. Jeg har Facebook-venner som mener Henmos tekst er det beste de har lest på år og dag, men det er bildene som treffer meg, som får meg til å lese Henmos tekst.
Jeg tror det handler om to ting: Respekt og fag. Respekt for mennesket på den andre siden av objektivet, på den andre siden av notisblokka. Og det handler om å beherske sitt fag på et nivå der man ikke behøver å trakke folk for nær, der man ikke må lage glansbilder. Mennesker framstår som mennesker.
Audestads bilder viser Håkon Kirkeby Buch, en god mann som vet han skal dø. I samme avis har Audestad bilder fra katastrofen på FIlippinene. Også de tatt med respekt for de katastroferammede. Som sagt: Det går an å gjøre det skikkelig. Det går tydeligvis an å gjøre det skikkelig om og om igjen.
Noen har dessuten gjort et valg og brettet ut dette bildet over de to sidene bildet fortjente og behøver. Det er ikke selvsagt, det heller. Og se på bildet. En gang til. Og har du slengt bort lørdagsavisen, kan du fiske den opp igjen.
ps. Aftenposten har ikke lagt saken ut på nett, men saken er hentet fra Kreftforeningens jubileumsbok, Krefter: Åtte fortellinger. Løp og kjøp!
Og så finnes selvsagt http://www.paalaudestad.com/
—-
Oppdatering 21. mars 2014: BIldet ble kåret til Årets bilde av Pressefotografenes Klubb.