Annonsering på Facebook

Screen Shot 2015-08-18 at 14.11.59Jeg har testet annonsering på Facebook: Satte av 500 kr, max 47 kr/dag for å øke trafikken på boligannonsen på Finn.no.

Annonsen skulle vises for folk over 25, max 25 km fra Frogner.
Det tok meg en snau time å snekre annonsen med bilder og stæsj.
Det var litt uklart iblant, men gikk greit.
Da kunne jeg lage forskjellige utgaver av annonsen, og så ville Facebook automatisk vise oftere den varianten som hadde best klikkfrekvens. Jeg lagde flere varianter, som fremhevet hvert sitt aspekt ved salget.

Resultat:
6860 personer så annonsen.
481 ganger klikket de på annonsen (som førte til prospektet på Finn.no).
«Solrikt, dobbel garasje, terrasse og hage» var varianten med flest klikk.
Pris: kr. 496,77

5600 ganger ble prospektet vist på Finn.no
Hver tolvte seer på Finn kom altså fra Facebook-annonsen.

Som kunde gjør jeg meg to tanker:
1-Hvorfor skal jeg annonsere i et annet medium enn Facebook?
2-Finn.no virker.

ps. To av de tre som var med i siste budrunde så «Til Salgs»-plakaten på garasjeveggen.

Screen Shot 2015-08-19 at 21.47.02 Screen Shot 2015-08-19 at 21.28.40 Screen Shot 2015-08-19 at 21.27.23
Screen Shot 2015-08-09 at 22.43.47

En høstnatt i 1988

Denne teksten ble først publisert på Facebook 28. august 2015. Den dagen flagget de på halv stang i Lom. Brynjulv Aartun, tidligere pressefotograf i Aftenposten,  senere ivrig kulturbevarer i Lom, ble begravet. Teksten ble også publisert på Journalisten.no.

—-

En gang, for en mannsalder siden, en høstnatt i 1988, på et nattefuktig Aftenposten-treff på Bolkesjø, satt jeg purung sammen med en gammel pressefotograf og diskuterte hvordan det var å bli gammel i yrket.

Oldingen var snart 59 år gammel. Jeg var 26 og skulle fordele jobber mellom Aftenpostens pressefotografer, samt sørge for at bildene kom på trykk best mulig.

Det var en blandet fornøyelse.

Fotoavdelingen var dengang en isolert seksjon, en lukket avdeling i kjelleren, en blanding av folk som oppførte seg som om de var verdensmestere, noen som trodde de var verdensmestere – og heldigvis – noen av verdens beste fotografer, som det var et sant privilegium og en fryd å jobbe med og for.

Og så var det Brynjulv Aartun, verdens triveligste fyr og beste kollega.

Selv på en dag som denne må det være lov å si at han slet litt i en hektisk hverdag. Han kom litt for ofte hjem med bilder som ikke holdt mål. Noen ganger uten bilde i det hele tatt. Innimellom kom han hjem fra oppdrag med strålende bilder, men oddsen for det var ikke den beste.

Og la det være sagt; han var ikke alene om dette. Langt derifra.
For en relativt ung mann var det å håndtere dette ikke helt uproblematisk. Vaktsjefene som ventet på bildene var rimelig nådeløse før det gikk galt, når det gikk galt og i alle fall etterpå. Og der satt jeg, midt i mellom og måtte formidle denne tildels saklige kritikken videre til fotografene. Jeg tror ikke jeg var spesielt flink til det.

Og så, den sene seminarnatten med gammeldags Aftenposten-skjenking ble jeg og den gamle mannen sittende og snakke om dette. Jeg mente allerede da – som jeg mener fortsatt – at det må gå an å bli gammel i en bedrift, også som fotograf. Og jeg mente det nok dengang med en skråsikkerhet som kun mangel på erfaring kan forklare. Men jeg er redd for at det ikke var min sympati for hans situasjon han tok til seg da han ut på morgenkvisten skulle forsøke å sove. Det var nok heller stigmaet som en gammel mann.

Tilbake på jobb to dager senere kom han oppom med et bilde i en konvolutt.
Han hadde skrevet noe bakpå.

Her er bildet.

Scan 14Her er teksten.

Scan 15

I dag, når det flagges på halv stang i Lom, skjer det på grunn av alt Brynjulv Aartun gjorde, alt han presterte, alt han leverte og alt han var i tiårene ETTER vår nattesamtale.

Brynjulv Aartun ble nesten 86 år. Nå er jeg 53.
Fred over Brynjulv Aartuns minne.

 

Når ble “lykkejeger” et skjellsord, egentlig?

Når ble “lykkejeger” et skjellsord, egentlig? Jeg må tilstå at jeg alltid har vært en lykkejeger. Noen av de beste menneskene jeg vet om, er lykkejegere. Noen steder er lykkejakten nærmest lovfestet.

En liten dose amerikansk historie: Thomas Jefferson var en plantasjeeier som satte barn på sin slavinne (som muligens var hans avdøde kones halvsøster), men bortsett fra det – i den grad det er mulig å se bort ifra – var han en usedvanlig framsynt fyr, og han ble etterhvert USAs tredje president.

Det var Jefferson som skrev dette: “We hold these truths to be sacred & undeniable; that all men are created equal & independent, that from that equal creation they derive rights inherent & inalienable, among which are the preservation of life, & liberty, & the pursuit of happiness”.

Altså: Enhver er født med en rett til å kjempe for sitt liv, for sin frihet og til å jakte på lykken.

En litt mer gudfryktig komité slipte litt på teksten, og 4. juli 1776 ble teksten presentert som første setning i andre avsnitt av Uavhengighetserklæringen, altså selve grunnsteinen i USAs nasjonsbygning.

Du må gjerne være uenig i dette. Her hjemme kan du til og med trygt fremme slik kritikk høylytt foran Stortinget eller skriftlig i små, lukkede ekkokammer på Facebook der alle liker deg og ingen tomler vender ned. Det til tross: Jeg ennå har ikke sett eller hørt et eneste holdbart argument *mot* at enhver bør være fri til å jakte på lykken for seg og sine barn.

At man misliker at vi rennes ned av flyktninger, migranter og lykkejegere, det får så være. Ingen – heller ikke de som kommer – *liker* situasjonen, men vi får finne måter å gjøre det beste ut av det. Hvilke tiltak som hjelper mest, aner jeg ikke, men jeg har stor respekt for dem som faktisk *gjør* noe, det være seg her hjemme eller der nede, i liten eller stor skala. Medmennesker er de. Det er i grunnen det beste ordet jeg har for dem som stiller opp og gjør noe for å bedre situasjonen for dem som kommer hit i sin jakt på lykken.

Folk som bruker “lykkejeger” som et uttrykk for forakt, derimot … det finnes nok ord for slike også. Jeg finner dem bare ikke, akkurat nå.