Jeg har testet annonsering på Facebook: Satte av 500 kr, max 47 kr/dag for å øke trafikken på boligannonsen på Finn.no.
Annonsen skulle vises for folk over 25, max 25 km fra Frogner.
Det tok meg en snau time å snekre annonsen med bilder og stæsj.
Det var litt uklart iblant, men gikk greit.
Da kunne jeg lage forskjellige utgaver av annonsen, og så ville Facebook automatisk vise oftere den varianten som hadde best klikkfrekvens. Jeg lagde flere varianter, som fremhevet hvert sitt aspekt ved salget.
Resultat: 6860 personer så annonsen.
481 ganger klikket de på annonsen (som førte til prospektet på Finn.no).
«Solrikt, dobbel garasje, terrasse og hage» var varianten med flest klikk. Pris: kr. 496,77
5600 ganger ble prospektet vist på Finn.no
Hver tolvte seer på Finn kom altså fra Facebook-annonsen.
Som kunde gjør jeg meg to tanker:
1-Hvorfor skal jeg annonsere i et annet medium enn Facebook?
2-Finn.no virker.
ps. To av de tre som var med i siste budrunde så «Til Salgs»-plakaten på garasjeveggen.
Denne teksten ble først publisert på Facebook 28. august 2015. Den dagen flagget de på halv stang i Lom. Brynjulv Aartun, tidligere pressefotograf i Aftenposten, senere ivrig kulturbevarer i Lom, ble begravet. Teksten ble også publisert på Journalisten.no.
—-
En gang, for en mannsalder siden, en høstnatt i 1988, på et nattefuktig Aftenposten-treff på Bolkesjø, satt jeg purung sammen med en gammel pressefotograf og diskuterte hvordan det var å bli gammel i yrket.
Oldingen var snart 59 år gammel. Jeg var 26 og skulle fordele jobber mellom Aftenpostens pressefotografer, samt sørge for at bildene kom på trykk best mulig.
Det var en blandet fornøyelse.
Fotoavdelingen var dengang en isolert seksjon, en lukket avdeling i kjelleren, en blanding av folk som oppførte seg som om de var verdensmestere, noen som trodde de var verdensmestere – og heldigvis – noen av verdens beste fotografer, som det var et sant privilegium og en fryd å jobbe med og for.
Og så var det Brynjulv Aartun, verdens triveligste fyr og beste kollega.
Selv på en dag som denne må det være lov å si at han slet litt i en hektisk hverdag. Han kom litt for ofte hjem med bilder som ikke holdt mål. Noen ganger uten bilde i det hele tatt. Innimellom kom han hjem fra oppdrag med strålende bilder, men oddsen for det var ikke den beste.
Og la det være sagt; han var ikke alene om dette. Langt derifra.
For en relativt ung mann var det å håndtere dette ikke helt uproblematisk. Vaktsjefene som ventet på bildene var rimelig nådeløse før det gikk galt, når det gikk galt og i alle fall etterpå. Og der satt jeg, midt i mellom og måtte formidle denne tildels saklige kritikken videre til fotografene. Jeg tror ikke jeg var spesielt flink til det.
Og så, den sene seminarnatten med gammeldags Aftenposten-skjenking ble jeg og den gamle mannen sittende og snakke om dette. Jeg mente allerede da – som jeg mener fortsatt – at det må gå an å bli gammel i en bedrift, også som fotograf. Og jeg mente det nok dengang med en skråsikkerhet som kun mangel på erfaring kan forklare. Men jeg er redd for at det ikke var min sympati for hans situasjon han tok til seg da han ut på morgenkvisten skulle forsøke å sove. Det var nok heller stigmaet som en gammel mann.
Tilbake på jobb to dager senere kom han oppom med et bilde i en konvolutt.
Han hadde skrevet noe bakpå.
Her er bildet.
Her er teksten.
I dag, når det flagges på halv stang i Lom, skjer det på grunn av alt Brynjulv Aartun gjorde, alt han presterte, alt han leverte og alt han var i tiårene ETTER vår nattesamtale.
Brynjulv Aartun ble nesten 86 år. Nå er jeg 53.
Fred over Brynjulv Aartuns minne.
Når ble “lykkejeger” et skjellsord, egentlig? Jeg må tilstå at jeg alltid har vært en lykkejeger. Noen av de beste menneskene jeg vet om, er lykkejegere. Noen steder er lykkejakten nærmest lovfestet.
En liten dose amerikansk historie: Thomas Jefferson var en plantasjeeier som satte barn på sin slavinne (som muligens var hans avdøde kones halvsøster), men bortsett fra det – i den grad det er mulig å se bort ifra – var han en usedvanlig framsynt fyr, og han ble etterhvert USAs tredje president.
Det var Jefferson som skrev dette: “We hold these truths to be sacred & undeniable; that all men are created equal & independent, that from that equal creation they derive rights inherent & inalienable, among which are the preservation of life, & liberty, & the pursuit of happiness”.
Altså: Enhver er født med en rett til å kjempe for sitt liv, for sin frihet og til å jakte på lykken.
En litt mer gudfryktig komité slipte litt på teksten, og 4. juli 1776 ble teksten presentert som første setning i andre avsnitt av Uavhengighetserklæringen, altså selve grunnsteinen i USAs nasjonsbygning.
Du må gjerne være uenig i dette. Her hjemme kan du til og med trygt fremme slik kritikk høylytt foran Stortinget eller skriftlig i små, lukkede ekkokammer på Facebook der alle liker deg og ingen tomler vender ned. Det til tross: Jeg ennå har ikke sett eller hørt et eneste holdbart argument *mot* at enhver bør være fri til å jakte på lykken for seg og sine barn.
At man misliker at vi rennes ned av flyktninger, migranter og lykkejegere, det får så være. Ingen – heller ikke de som kommer – *liker* situasjonen, men vi får finne måter å gjøre det beste ut av det. Hvilke tiltak som hjelper mest, aner jeg ikke, men jeg har stor respekt for dem som faktisk *gjør* noe, det være seg her hjemme eller der nede, i liten eller stor skala. Medmennesker er de. Det er i grunnen det beste ordet jeg har for dem som stiller opp og gjør noe for å bedre situasjonen for dem som kommer hit i sin jakt på lykken.
Folk som bruker “lykkejeger” som et uttrykk for forakt, derimot … det finnes nok ord for slike også. Jeg finner dem bare ikke, akkurat nå.
Det er kanskje for mye forlangt at et selskap som kaller seg Statoil skal kunne forskjell på adverb og adjektiv på norsk. Nå er det kommet noe nytt på pumpene deres: miles. Det uttales sannsynligvis mails , og det skal visstnok ta meg «lengre»?
Jeg var 184 cm da jeg begynte å fylle diesel. Jeg var 184 cm da tanken var full. Ikke en centimeter lengre. Jeg vet ikke hvor lang miles er, var eller kommer til å bli. Jeg har forøvrig ikke merket noe til at denne «miles» har tatt meg hverken her eller der.
Det jeg derimot har merket noe til, er at Statoil har brukt en formue på ny dekor av stasjonene sine uten å lese korrektur.
PS. Jeg må bekjenne å ha vært betatt av en helt annen Miles – ganske lenge – men det er en helt annen historie, og han gikk på tyngre stoffer enn diesel.
The human stain was a recurring subject for Philip Roth long before it became the title of a book, and in American Pastoral, which preceded The Human Stain, it is one of several lead motifs. American Pastoral is a multifaceted book, but its main issue is assimilation into American society and how to become a part of the American Dream. Its lead character is Seymour “Big Swede” Levov, a third-generation Jewish glovemaker and factory owner, who after a life of trying to assimilate by doing and being all the right things, finds himself “as deep in the shit as a man can get, the real American crazy shit” (Roth 277). Once one starts looking for it, it becomes apparent that the book is remarkably full of dirt, filth, vomit and stench.
Tre suverene vinnere i Schibsted Journalism Awards i år, og alle er norske. Hva har de til felles? De har gjort det som skal til for å få fram historien. Hver på sin måte.
Best scoop: Jonnys siste uker, som er en grusom historie om Jonny, som ble slått ihjel av gjengen sin. Fortalt av Stavanger Aftenblad som en video. Enkel, lineær fortelling i en snau halvtime. Rett og slett god, gammeldags TV-reportasje, langsomt, grundig, skikkelig journalistikk om en av samfunnets svakeste og om samfunnet som sviktet ham. En slik reportasje redaktører holder festtaler om, men sjelden ser.
Best storytelling: Janne, av Bergens Tidende, som er en multimediafremstilling av Janne Mai Lothe Eliassens oppvekst på Bergens skyggeside. Du kan bla deg gjennom hennes barndom, hennes bilder, hennes tragedie presentert i tekst, lyd, bilder og film. Denne vant også SKUP-prisen i år.
Best innovative entry: VGs sjakk-dekning, som er en totalpakke av video, datateknikk, regi og sterke personligheter. Denne har vunnet flere priser tidligere.
La gå at dette er en intern pris, at dette er skvulp i Schibsteds andedam, og ikke noen Pulitzer. Det spiller ingen rolle. Det er et lite heat, men en hard konkurranse. En SKUP-pris rager nok høyere , men det er fornøyde vinnere som inntar baren etterpå. Hver pris er på 200.000 kroner.
Men det er mange å dele pengene på, for ett fellestrekk har de tre: Alle er resultat av lagspill.
En ting som er gledelig, og som tyder på at det er rett vinnere: VG vant for beste innovasjon. De kunne like gjerne ha vunnet Scoop. I alle fall scoopet de Sjakk-VM fra NRK. De kunne ha vunnet Storytelling, for du verden for en måte å fortelle den mangefasetterte historien om verdensmesterkampen i sjakk.
Janne-historien kunne også ha vunnet beste innovasjon. Sammensyingen og presentasjonen av multimedia-elementer der er rimelig heftig.
Jonny-historien kunne ha vunnet storytelling, selv om den hverken er innovativ eller nyskapende. Den er vel strengt tatt ikke noe så nymotens som «storytelling», heller. Den er simpelthen en godt fortalt historie, eller journalistikk, som det også kalles.
Det kan virke litt underlig å kalle en slik historie et scoop. Scoop pleier å være den eksklusive og overraskende saken, den som konkurranten banner over at han ikke har. Dette var en felles-sak. En gammel sak. En krim-sak som er belyst grundig lenge etterpå. En sak som kollegene tenker at de også kunne ha gjort. Det var bare så veldig mye mer bekvemt å gjøre noe annet.
Men scoop eller ikke scoop: Etter å ha sett historien om Jonny må jeg si at den fortjener alle priser du kan lesse på den. Kall prisen hva du vil.
Jonny kunne ha vært presentert slik Janne ble det, med klikk her og der og scroll opp og ned, men noen ganger er det riktig å be leseren sette seg ned og følge med, for her kommer en historie så stygg at du ikke vil ha hendene på tastaturet, men foran øynene.
Det er ikke innovativ storytelling, men det virker fortsatt.
Vi får håpe (og tro) at beskjæring og utsnitt – og skråstilling – ikke er gjort på desken i VG, men det er ikke slik at man MÅ sette på trykk alt som kommer fra byråer, heller.
Det er mulig fotografen rett og slett har holdt kamera på skrå, men da er det deskens fordømte rolle å rette opp feilen – bokstavelig talt.
—
Oppdatering: Bildet er utdelt av Sør-Koreas kystvakt og ikke bearbeidet av VG.
Debatten om hva som er lov eller tillatt å gjøre med pressebilder pågår fortsatt, og den kommer ikke til å ta slutt med det første. Det er nemlig ikke så lett å sette absolutte grenser.
Det som imidlertid er sikkert, er at dette bildet ikke er i nærheten av grensen.
Tottenham-trener Chris Ramsay forsvant sammen med gangsynet på bildedesken i Daily Mail.
Du kan lese mer om ny-stalinistisk fotofikling på Huffington Post
Jeg ble nylig oppringt fra utlandet av en kar som hadde funnet profilen min på LinkedIn og så at jeg var ledig for oppdrag. Han hadde et prosjekt på gang, skulle sette sammen et «team av ledere» som arbeidet selvstendig, kun noen få timer i begynnelsen. Måtte ha folk med et åpent sinn.
I dag kan man jobbe på Internett fra hvor som helst, forklarte mannen. Østlandsdialekt. Stemme som en telefonselger. (Det må bemerkes at jeg er overfølsom for det tonefallet. Jeg har en velutviklet telefonselgerallergi.)
Her følger et omtrentlig sammendrag av telefonsamtalen, fritt etter hukommelsen dagen etter. Fortsett å lese … fant profilen din på LinkedIn
New York Post 23. januar 2014. Lesere med japansk opprinnelse reagerte sterkt på denne forsiden da en japansk baseballspiller ble kjøpt av New York Yankees.
Nok en gang: New York Post snubler på oppløpssiden. Når den japanske baseballspilleren Masahiro Tanaka kjøpes inn til New York Yankees for 155 millioner dollar, illustrerer de det med Tanaka sittende i et japansk bombefly. Fortsett å lese Ooops, omstøp*
Kommentarfeltet i Dagbladet: En höjdare innen politisk refleksjon. Jeg aner ikke hvem «Tiss» er, men jeg husker hvem som publiserte denne. Ja, dette er et gammelt eksempel, men, nei, det er ikke mye bedre nå.
En uredigert avis er uinteressant. Kommentarfelt bør redigeres.
Av og til forviller jeg meg ned i kommentarfeltet på artikler jeg leser. Som oftest blir jeg skuffet. Uredigert og usortert blir det som oftest bortkastet tid, hverken informativt eller underholdende.
Skuffelsen som leserkommentarene gir, smitter over på den som publiserer dem. Publiseres en dårlig leserkommentar i Aftenposten, påvirker det min lyst til å lese Aftenposten. Det finnes oppegående kommentatorer blant leserne, men de lever i skyggen av trollene, og de er så få at det svært sjelden er verdt bryet å lete etter dem.
Jeg finner mine nyheter og kommentarer på trygge steder, på nettsider som er redigert av folk jeg enten stoler på, respekterer eller har glede av. Jeg kan godt være uenig med publikasjonen eller skribenten, men jeg stoler på at de ikke kaster bort tiden min.
Det er derfor jeg følger folk på Twitter. Et overblikk på Twitter forteller meg hva antatt oppegående mennesker finner interessant, vesentlig eller morsomt. Selv på New York Times, som har en særdeles aktiv redaktørstab, er det «Mest delt»-seksjonen jeg alltid er innom. Den og forsiden. Én seksjon redigert av redaktører, den andre i tillegg filtrert av leserne. «Mest delt» er mer interessant enn «Mest lest».
Bloggere? Det er langt mellom bloggere som er interessante hele tiden. De færreste av oss er det. De aller fleste, selv de aller beste, har godt av en desk, en redaktør som vurderer om noe holder mål. For dem er sosiale medier redaktøren som skiller gull fra gråstein. Ikke deres redaktør, men min. Jeg følger ingen blogger jevnlig, kanskje bortsett fra BoingBoing, men de gangene de begår noe leseverdig, får jeg beskjed av fyrtårn på Twitter. Nettavisene kommer halsende etter en dag eller to senere, og så begynner venner på Facebook å dele «nyheten».
Hvordan endte du opp her, egentlig? Fordi jeg har skrevet noe nytt, eller fordi noen har fortalt det? Sannsynligvis fordi noen som du respekterer, har sagt at dette ikke er gråstein. (Det er lov å håpe).
Derfor: Hvis avisene vil at jeg skal lese deres kommentarfelt, må de redigere det, og de må stille samme krav til det som vises der, som de gjør med resten av innholdet. De ville ALDRI ha satt på trykk i en papiravis det som nå presenteres på nett. Som leser forventer jeg samme respekt på nett. Ja, leserne må få si hva de vil. Nei, du er ikke forpliktet til å publisere det. Lesere kan og bør redigeres og refuseres. Leserkommentarer er en ressurs, ikke et ferdig produkt.
Du mener kanskje at en fri og åpen debatt er viktig? Ja, den er det, og i noen fora, i noen sammenhenter er selve debatten poenget, men en umoderert debatt er som oftest også fullstendig uinteressant. Jeg vil ha beskjed når den blir interessant. Ikke før.
Du tror kanskje at du har ubegrenset plass på Internett. Vel, jeg bor her, og jeg har hverken ubegrenset tid eller tålmodighet. Vær en redaktør! For min skyld.
New York Post har bidratt med mange klassiske tabloid-forsider. Folk som satser hardt trakker iblant feil. Som i dag. En mislikt huseier er drept. Og så blir han mishandlet på forsiden.
Redaktørene forsvarer seg med at det ikke er de som ønsket mannen død, men mange andre. Deres tanker går til familien, sier de til Buzzfeed. En nær antagelse er at deres tanker også går til annonsørene og familiens advokater.
Klikk på bildet for å forstørre, eller slå opp i A-magasinet 27. desember 2013, side 18-19. Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Brunvolls lov om pressefotografer: Jo mer de snakker om bildene sine, desto dårligere bilder har de levert.
Dette er en naturlov jeg oppdaget i min tid på bildedesken i Aftenposten. Det finnes selvsagt unntak, men verden er full av fotografer som har en forklaring på hvorfor bildet ikke ble slik vi alle hadde tenkt oss, og så finnes det fotografer som leverer og leverer.
Gode bilder taler for seg selv. Som oftest. Og så finnes det bilder som trenger en kort forklaring før de blir gode.
Jeg har testet annonsering på Facebook: Satte av 500 kr, max 47 kr/dag for å øke trafikken på boligannonsen på Finn.no.
This essay was submitted (without the images) for 
