iPhone 7s liksom-bokeh, er den innafor?

Er fotomanipulasjonen i iPhone 7 Plus innafor?

Jeg er ingen purist.

Men jeg kjenner noen purister.

Jeg kjenner utmerkede fotografer som stiller store krav til etterrettelighet og sannferdighet, og som passer seg vel for hvor mye et fotografi skal kunne bearbeides i etterkant før det må betraktes som en manipulasjon – og i hvert fall ikke som et nyhetsbilde.

Det er en lang skala mellom de mest liberale og de mest konservative. Jeg tror jeg er blant de liberale.

Kort oppsummering av min holdning: Mitt øye er ikke et kamera. Mitt øye og min hjerne bearbeider og justerer alt som dukker opp i mitt synsfelt. For meg er ikke et bilde som forblir urørt fra lukkergardinet trekkes ned til det står på trykk, en mer sannferdig gjengivelse enn et bilde som fotografen har tynt til det ytterste for å få med alle de viktige detaljene. Jeg forsøker å gjengi det jeg ser, og det jeg ser, er ikke et kamera med normalinnstillinger er i stand til å fange opp. I alle fall ikke et mobilkamera – som er det jeg bruker 99,9% av tiden.

Foto: Paul Hansen
Foto: Paul Hansen

Bildet over, for eksempel – vinneren av World Press Photo 2013 – er kraftig bearbeidet. Helt innafor, spør du meg. Med god margin.  (Les mer her: The Week og Extremetech )

Både klassisk film og digitalkamera har et svært begrenset toneomfang. Vi går glipp mye i  dype skygger og høylys, som øyet og hjernen ville ha kompensert for dersom vi var der kameraet var. Vi gjør mange manipulasjoner når bildet tas. Valg av eksponering. Valg av hva som skal vises og hva som skal gå tapt.

Det er endel år siden jeg tok bilder for trykk, og jeg er blitt mer subjektiv og slepphendt siden da. For meg finnes det imidlertid én klar grense: Du skal ikke sette ting inn i et bilde som ikke var der da bildet ble tatt. Du skal heller ikke retusjere bort noe (skjønt jeg kan leve med at uvesentlige detaljer forsvinner i skyggepartiene).

Og så går verden framover. Ny teknikk, nye muligheter.

screen-shot-2016-09-08-at-22-48-14Den nylanserte Apple iPhone 7 Plus har to objektiver ved siden av hverandre, og den har en kraftig prosessor innebygget. iPhone vet hva du vil ha skarpt, og siden den har to objektiver,  vet den hva i bildet som er lenger unna. Så hvis du vil, lager telefonen en kunstig uskarp bakgrunn på bildet ditt, slik en lyssterk telelinse kunne ha gjort på et større kamera.

“Bokeh” heter den bobleuskarpheten, som du ofte ser på proffbilder.

Klassisk bokeh er ikke skapt av øyet. Det er glassbrytninger og manuelle innstillinger i en linse som skaper det. Spesielt påfallende blir det ved bruk av speiltelelinse, når høylys framstår som smultringer, og ikke som kuler. Også klassisk bokeh er altså en slags manipulasjon, en mekanisk/optisk manipulasjon.

Foto: Apple
Foto: Apple

Men altså, iPhone 7+: Bakgrunnen ER ikke uskarp når bildet tas, men den BLIR uskarp. Prosessoren i kameratelefonen GJENSKAPER bokeh-effekten slik matematikken forteller at bakgrunnen hadde vært DERSOM en større, dyrere linse hadde stått for opptaket.

Er det greit at matematikk, og ikke optikk skaper uskarpheten?

Jeg er litt i tvil, merker jeg. Det skurrer litt.

Er det greit at den samme matematikken tas i bruk et år etterpå eller bare akkurat når bildet tas?

(For ordens skyld: Hva folk gjør på Snapchat, er en helt annen skål. Nå snakker jeg om bilder for publisering i medier opptatt av å bevare en viss troverdighet)

Vinnere på hver sin måte

Tre suverene vinnere i Schibsted Journalism Awards i år, og alle er norske. Hva har de til felles? De har gjort det som skal til for å få fram historien. Hver på sin måte.

Screen Shot 2014-05-26 at 23.57.50

Best scoop: Jonnys siste uker, som er en grusom historie om Jonny, som ble slått ihjel av gjengen sin. Fortalt av Stavanger Aftenblad som en video. Enkel, lineær fortelling i en snau halvtime. Rett og slett god, gammeldags TV-reportasje, langsomt, grundig, skikkelig journalistikk om en av samfunnets svakeste og om samfunnet som sviktet ham. En slik reportasje redaktører holder festtaler om, men sjelden ser.

Screen Shot 2014-05-27 at 00.03.43

Best storytelling: Janne, av Bergens Tidende, som er en multimediafremstilling av Janne Mai Lothe Eliassens oppvekst på Bergens skyggeside. Du kan bla deg gjennom hennes barndom, hennes bilder, hennes tragedie presentert i tekst, lyd, bilder og film. Denne vant også SKUP-prisen i år.

Best innovative entry: VGs sjakk-dekning, som er en totalpakke av video, datateknikk, regi og sterke personligheter. Denne har vunnet flere priser tidligere.

La gå at dette er en intern pris, at dette er skvulp i Schibsteds andedam, og ikke noen Pulitzer. Det spiller ingen rolle. Det er et lite heat, men en hard konkurranse. En SKUP-pris rager nok høyere , men det er fornøyde vinnere som inntar baren etterpå. Hver pris er på 200.000 kroner.

Men det er mange å dele pengene på, for ett fellestrekk har de tre: Alle er resultat av lagspill.

En ting som er gledelig, og som tyder på at det er rett vinnere: VG vant for beste innovasjon. De kunne like gjerne ha vunnet Scoop. I alle fall scoopet de Sjakk-VM fra NRK. De kunne ha vunnet Storytelling, for du verden for en måte å fortelle den mangefasetterte historien om verdensmesterkampen  i sjakk.

Janne-historien kunne også ha vunnet beste innovasjon. Sammensyingen og presentasjonen av multimedia-elementer der er rimelig heftig.

Jonny-historien kunne ha vunnet storytelling, selv om den hverken er  innovativ eller nyskapende. Den er vel strengt tatt ikke noe så nymotens som «storytelling», heller. Den er simpelthen en godt fortalt historie, eller journalistikk, som det også kalles.

Det kan virke litt underlig å kalle en slik historie et scoop. Scoop pleier å være den eksklusive og overraskende saken, den som konkurranten banner over at han ikke har. Dette var en felles-sak. En gammel sak. En krim-sak som er belyst grundig lenge etterpå. En sak som kollegene tenker at de også kunne ha gjort. Det var bare så veldig mye mer bekvemt å gjøre noe annet.

Men scoop eller ikke scoop:  Etter å ha sett historien om Jonny må jeg si at den fortjener alle priser du kan lesse på den. Kall prisen hva du vil.

Jonny kunne ha vært presentert slik Janne ble det, med klikk her og der og scroll opp og ned, men noen ganger er det riktig å be leseren sette seg ned og følge med, for her kommer en historie så stygg at du ikke vil ha hendene på tastaturet, men foran øynene.

Det er ikke innovativ storytelling, men det virker fortsatt.

Det er av Google man skal høre det…

google-valg2Eksperiment: Gå til google.no og begynn å skrive: «Fornavn Etternavn er» .  Allerede før  du har trykket på «søk», vil  Google vil så foreslå søkeresultater basert på hva andre – og du – har søkt.

Men ikke for Venstres leder.

Jeg avstår fra å analysere den dypere.

(Alle søkeforslag på bildet er fra første forsøk. Ingen er redigert.)

Sikkerhetsinnstillingene dine – egentlig

Redd for at CIA, NSA, FBI og NSM snart vet like mye om deg som Google og Facebook gjør? Da bør du kanskje gjøre noe med sikkerhetsinnstillingene dine. Eller egentlig sikkerhetsinnstillingen. Den inne i hodet. Enten betyr sikkerhet noe for deg. Eller så blåser du i det. Sannsynligvis det siste. Fordi det er så enkelt. Ditt valg.

Digitale horekunder og trær i skogen

fiverr
Jennifers maskin sender en melding til andre maskiner, som sender meldinger til Twitter, som øker tallet under mitt portrett. Ingen mennesker har observert eller tatt del i fremstillingen av denne tjenesten. Tja . . . kanskje én?

Om en robot twitrer mitt navn til en million andre roboter, er jeg da sett? Lest? Hørt? Eller er jeg bare påfallende desperat etter oppmerksomhet?

Jeg har gjort det igjen. Vært digital horekunde. Denne gangen med en av billigste sort. Fortsett å lese Digitale horekunder og trær i skogen

Downton Ipsum

Lei av Lorem Ipsum? Sååå ferdig med hipster ipsum? Her er Downton Ipsum, dummytekst-generatoren som lager fylltekst som dette:

The doctor agreed with the downstairs. Mr. Mason frustrated my Lord. “Thomas is lovely, ain’t he? He’s funny and handsome and he’s got such lovely teeth,” proclaimed Mrs. Levinson. Mr. Murray said, “Fighting fit’s the phrase.”

“Heart, I’m afraid. She’s forbidden us to say anything to her son,” elucidated Lady Rosamund Painswick. Miss Lavinia Catherine Swire apologized to London. Lady Painswick shouted, “Hope I don’t hear sounds of a disagreement.” The gentleman took pity on the cutlery.

Mr. Pamuk followed my Lady. The doctor enjoyed England. Lady Crawley observed, “You won’t be any the wiser but his name is Evelyn Napier.” Mr. Lynch shared, “Twenty four years ago you married Cora, against my wishes, for her money. Give it away now, what was the point of your peculiar marriage in the first place?

Her er herligheten: http://downtonipsum.com/ 

 

Tits for absolute beginners

Interactive Data Visualization
Beginner’s guide to D3

This is simply a recommendation: If you are looking for a guide to interactive data visualization, Scott Murray’s new book (with an impressive pair of tits on the cover) is as good as any.
Fortsett å lese Tits for absolute beginners

Uendelig trist, men nydelig utført

20130205-084120.jpg
Sørgelig tema, men du verden så vakkert det kan gjøres. Statistikk over alder og forventet livsløp på folk drept med skytevåpen i USA. Men først og fremst: Se hvordan de velger å fortelle en liten historie først.
Her finner du statistikken:
guns.periscopic.com

Er jeg et lemen?

Det var den dagen. Jeg hadde tatt feil T-bane og dro opp iPhone-kartet for å finne veien hjem. Da så jeg det. Da oppdaget jeg at det lyste mot meg fra skjermen: Du er et lemen, et flokkdyr, en viljeløs dilter!

Mens T-banen suste vestover og jeg skulle nordover måtte jeg tenke på utallige B-filmer med tenåringsmødre som messer for sine kravstore tenåringer som må ha, må ha fordi alle andre har –  og må gå, må gå fordi alle andre får gå. Og så sier mamma: Og hvis de andre hopper utfor en bro, ville du hoppe, også?

Apples nye kartløsning er en skandale. Jeg skal spare dere min klagesang. Den er lang. Og bitter.

Men se bildet på toppen her. Det er ikonet for kart på iPhone. Se nøye etter. Er det noe galt her?

Følg pilen. Følg Apples anvisninger. Hvor skal du kjøre?

Kart-ikonet er et kartutsnitt fra California. Dette stedet finnes altså på ordentlig. 280 er highwayen forbi Apple-hovedkvarteret. Apple-hovedkvarteret har adressen 1 Infinite Loop, Cupertino. Loopen er altså ovalen under 280-merket.

Hvis du sjekker Google StreetView,  ser du hvor Apple vil at du skal kjøre. (Google kan det der med kart. Jeg bare nevner det!)

 Ser du på stedet nedenfra, ser du det tydeligere.

Apple anbefaler deg altså å kjøre utfor en bro og stupe seks meter ned i en 8-felts motorveg (som jeg hadde gleden av å kjøre på i sommer).

Og jeg har fortsatt en iPhone, og jeg regner med at kartet blir bedre. Det kan knapt bli verre.

Hvis ikke, kommer Google på banen og kan ta seg godt betalt for en brukbar kartløsning.

Jeg har vært Apple-bruker siden 80-tallet. Men følelsen av å være et flokkdyr er ny.

Ikke tro du har kontroll

Jeg ser at mange på Facebook oppfordrer folk til å innskrenke flyten av delt informasjon der.

Facebook-kommentar

Det er noe som går. Folk vil ikke at det de skriver ikke skal dukke opp på steder de ikke hadde ment at det skulle dukke opp.

Helt greit.

Men ikke innbill dere et eneste sekund at noe dere skriver på Facebook er konfidensielt. Ikke tro at noe som helst «bare var ment for noen få venner».

Det er ikke slik Facebook virker.

Det er ikke slik mennesker virker.

Aldri skriv noe du ikke tør se igjen på forsiden av lokalavisa i morgen.

Alt som er delt med noen, har du gitt fra deg.

Du har ikke kontroll. Du har aldri hatt kontroll. Du kommer aldri til å få kontroll.

Det er en grunn til at Facebook er gratis. Det er nemlig ikke du som er kunden.

Du – og informasjonen du legger inn – er varen Facebook selger.

iPad vs Kindle 3G

iPad vs Kindle
I sollys er forskjellen tydeligst. For ordens skyld: iPad'en til venstre er påslått, og lysstyrken står på fullt.

For det første: Disse to kan egentlig ikke sammenlignes. iPad er en datamaskin som du kan lese og kjøpe bøker på. Kindle er en bok med en særdeles ynkelig nettleser.

Fortsett å lese iPad vs Kindle 3G

Jeg har et kostbart forhold til en jungelkvinne (eller gammel svenske)

Kindle
Kindle i strikket omslag

Jeg blir sjelden imponert over en butikk, men Amazon ruler. De har virkelig skjønt det. Hvis jeg vil lese noe, skal de skaffe det på 60 sekunder. Det er deres erklærte målsetning. Hva sier man til slikt? Tusen takk, sier jeg.
Fortsett å lese Jeg har et kostbart forhold til en jungelkvinne (eller gammel svenske)