iPhone 7s liksom-bokeh, er den innafor?

Er fotomanipulasjonen i iPhone 7 Plus innafor?

Jeg er ingen purist.

Men jeg kjenner noen purister.

Jeg kjenner utmerkede fotografer som stiller store krav til etterrettelighet og sannferdighet, og som passer seg vel for hvor mye et fotografi skal kunne bearbeides i etterkant før det må betraktes som en manipulasjon – og i hvert fall ikke som et nyhetsbilde.

Det er en lang skala mellom de mest liberale og de mest konservative. Jeg tror jeg er blant de liberale.

Kort oppsummering av min holdning: Mitt øye er ikke et kamera. Mitt øye og min hjerne bearbeider og justerer alt som dukker opp i mitt synsfelt. For meg er ikke et bilde som forblir urørt fra lukkergardinet trekkes ned til det står på trykk, en mer sannferdig gjengivelse enn et bilde som fotografen har tynt til det ytterste for å få med alle de viktige detaljene. Jeg forsøker å gjengi det jeg ser, og det jeg ser, er ikke et kamera med normalinnstillinger er i stand til å fange opp. I alle fall ikke et mobilkamera – som er det jeg bruker 99,9% av tiden.

Foto: Paul Hansen
Foto: Paul Hansen

Bildet over, for eksempel – vinneren av World Press Photo 2013 – er kraftig bearbeidet. Helt innafor, spør du meg. Med god margin.  (Les mer her: The Week og Extremetech )

Både klassisk film og digitalkamera har et svært begrenset toneomfang. Vi går glipp mye i  dype skygger og høylys, som øyet og hjernen ville ha kompensert for dersom vi var der kameraet var. Vi gjør mange manipulasjoner når bildet tas. Valg av eksponering. Valg av hva som skal vises og hva som skal gå tapt.

Det er endel år siden jeg tok bilder for trykk, og jeg er blitt mer subjektiv og slepphendt siden da. For meg finnes det imidlertid én klar grense: Du skal ikke sette ting inn i et bilde som ikke var der da bildet ble tatt. Du skal heller ikke retusjere bort noe (skjønt jeg kan leve med at uvesentlige detaljer forsvinner i skyggepartiene).

Og så går verden framover. Ny teknikk, nye muligheter.

screen-shot-2016-09-08-at-22-48-14Den nylanserte Apple iPhone 7 Plus har to objektiver ved siden av hverandre, og den har en kraftig prosessor innebygget. iPhone vet hva du vil ha skarpt, og siden den har to objektiver,  vet den hva i bildet som er lenger unna. Så hvis du vil, lager telefonen en kunstig uskarp bakgrunn på bildet ditt, slik en lyssterk telelinse kunne ha gjort på et større kamera.

“Bokeh” heter den bobleuskarpheten, som du ofte ser på proffbilder.

Klassisk bokeh er ikke skapt av øyet. Det er glassbrytninger og manuelle innstillinger i en linse som skaper det. Spesielt påfallende blir det ved bruk av speiltelelinse, når høylys framstår som smultringer, og ikke som kuler. Også klassisk bokeh er altså en slags manipulasjon, en mekanisk/optisk manipulasjon.

Foto: Apple
Foto: Apple

Men altså, iPhone 7+: Bakgrunnen ER ikke uskarp når bildet tas, men den BLIR uskarp. Prosessoren i kameratelefonen GJENSKAPER bokeh-effekten slik matematikken forteller at bakgrunnen hadde vært DERSOM en større, dyrere linse hadde stått for opptaket.

Er det greit at matematikk, og ikke optikk skaper uskarpheten?

Jeg er litt i tvil, merker jeg. Det skurrer litt.

Er det greit at den samme matematikken tas i bruk et år etterpå eller bare akkurat når bildet tas?

(For ordens skyld: Hva folk gjør på Snapchat, er en helt annen skål. Nå snakker jeg om bilder for publisering i medier opptatt av å bevare en viss troverdighet)

Årets bilde-kandidat

Arnt Vier Winsnes Kalvik. Foto: Stig B. Hansen
Arnt Vier Winsnes Kalvik. Foto: Stig B. Hansen

Hvis klassen «Dagligliv i Norge» fortsatt finnes i neste Årets Bilde-konkurranse, er dette en soleklar kandidat. Fra A-magasinet, signert Stig B. Hansen.

Et bilde av typen du kan betrakte lenge og i grunnen lese nesten hele saken ut av.

 

Merkelig nok er ikke dette bildet med i nettutgaven av artikkelen. Til gjengjeld er Astrid Hexebergs video der. Høyst severdig, den også.

Her er nettutgaven: http://www.aftenposten.no/amagasinet/Hva-gjor-du-nar-du-er-16-ar-og-mister-begge-bena-og-en-arm-62490b.html

 

En høstnatt i 1988

Denne teksten ble først publisert på Facebook 28. august 2015. Den dagen flagget de på halv stang i Lom. Brynjulv Aartun, tidligere pressefotograf i Aftenposten,  senere ivrig kulturbevarer i Lom, ble begravet. Teksten ble også publisert på Journalisten.no.

—-

En gang, for en mannsalder siden, en høstnatt i 1988, på et nattefuktig Aftenposten-treff på Bolkesjø, satt jeg purung sammen med en gammel pressefotograf og diskuterte hvordan det var å bli gammel i yrket.

Oldingen var snart 59 år gammel. Jeg var 26 og skulle fordele jobber mellom Aftenpostens pressefotografer, samt sørge for at bildene kom på trykk best mulig.

Det var en blandet fornøyelse.

Fotoavdelingen var dengang en isolert seksjon, en lukket avdeling i kjelleren, en blanding av folk som oppførte seg som om de var verdensmestere, noen som trodde de var verdensmestere – og heldigvis – noen av verdens beste fotografer, som det var et sant privilegium og en fryd å jobbe med og for.

Og så var det Brynjulv Aartun, verdens triveligste fyr og beste kollega.

Selv på en dag som denne må det være lov å si at han slet litt i en hektisk hverdag. Han kom litt for ofte hjem med bilder som ikke holdt mål. Noen ganger uten bilde i det hele tatt. Innimellom kom han hjem fra oppdrag med strålende bilder, men oddsen for det var ikke den beste.

Og la det være sagt; han var ikke alene om dette. Langt derifra.
For en relativt ung mann var det å håndtere dette ikke helt uproblematisk. Vaktsjefene som ventet på bildene var rimelig nådeløse før det gikk galt, når det gikk galt og i alle fall etterpå. Og der satt jeg, midt i mellom og måtte formidle denne tildels saklige kritikken videre til fotografene. Jeg tror ikke jeg var spesielt flink til det.

Og så, den sene seminarnatten med gammeldags Aftenposten-skjenking ble jeg og den gamle mannen sittende og snakke om dette. Jeg mente allerede da – som jeg mener fortsatt – at det må gå an å bli gammel i en bedrift, også som fotograf. Og jeg mente det nok dengang med en skråsikkerhet som kun mangel på erfaring kan forklare. Men jeg er redd for at det ikke var min sympati for hans situasjon han tok til seg da han ut på morgenkvisten skulle forsøke å sove. Det var nok heller stigmaet som en gammel mann.

Tilbake på jobb to dager senere kom han oppom med et bilde i en konvolutt.
Han hadde skrevet noe bakpå.

Her er bildet.

Scan 14Her er teksten.

Scan 15

I dag, når det flagges på halv stang i Lom, skjer det på grunn av alt Brynjulv Aartun gjorde, alt han presterte, alt han leverte og alt han var i tiårene ETTER vår nattesamtale.

Brynjulv Aartun ble nesten 86 år. Nå er jeg 53.
Fred over Brynjulv Aartuns minne.

 

Molde kirke brenner, 1940

Molde kirke i brann  1949Dette bildet ble funnet i et serie hefter om 2. verdenskrig, der det var ett fargebilde per hefte.

Heftene var fra nokså rett eter krigen, bildene var sikkert håndkolorert, og heftene gått videre til resirkulering.

Men her har du bildet.

Klikk på det for å se det større.

 

Fotograf: ukjent.

VG på skråplanet

VG.no 28. april 2014
VG.no 28. april 2014

Vi får håpe (og tro) at beskjæring og utsnitt – og skråstilling –  ikke er gjort på desken i VG, men det er ikke slik at man MÅ sette på trykk alt som kommer fra byråer, heller.

Det er mulig fotografen rett og slett har holdt kamera på skrå, men da er det deskens fordømte rolle å rette opp feilen – bokstavelig talt.

Oppdatering: Bildet er utdelt av Sør-Koreas kystvakt og ikke bearbeidet av VG.

Hvor går grensen? I alle fall ikke her.

huffpoDebatten om hva som er lov eller tillatt å gjøre med pressebilder pågår fortsatt, og den kommer ikke til å ta slutt med det første. Det er nemlig ikke så lett å sette absolutte grenser.

Det som imidlertid er sikkert, er at dette bildet ikke er i nærheten av grensen.

Tottenham-trener Chris Ramsay forsvant sammen med gangsynet på bildedesken i Daily Mail.

Du kan lese mer om ny-stalinistisk fotofikling  på Huffington Post

Brunvolls lov om pressefotografer

A-magasinet 27. desember 2013, side 18-19. Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Klikk på bildet for å forstørre, eller slå opp i A-magasinet 27. desember 2013, side 18-19. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Brunvolls lov om pressefotografer: Jo mer de snakker om bildene sine, desto dårligere bilder har de levert. 

Dette er en naturlov jeg oppdaget i min tid på bildedesken i Aftenposten. Det finnes selvsagt unntak, men verden er full av fotografer som har en forklaring på hvorfor bildet ikke ble slik vi alle hadde tenkt oss, og så finnes det fotografer som leverer og leverer.

Gode bilder taler for seg selv. Som oftest. Og så finnes det bilder som trenger en kort forklaring før de blir gode.

Fortsett å lese Brunvolls lov om pressefotografer