En høstnatt i 1988

Denne teksten ble først publisert på Facebook 28. august 2015. Den dagen flagget de på halv stang i Lom. Brynjulv Aartun, tidligere pressefotograf i Aftenposten,  senere ivrig kulturbevarer i Lom, ble begravet. Teksten ble også publisert på Journalisten.no.

—-

En gang, for en mannsalder siden, en høstnatt i 1988, på et nattefuktig Aftenposten-treff på Bolkesjø, satt jeg purung sammen med en gammel pressefotograf og diskuterte hvordan det var å bli gammel i yrket.

Oldingen var snart 59 år gammel. Jeg var 26 og skulle fordele jobber mellom Aftenpostens pressefotografer, samt sørge for at bildene kom på trykk best mulig.

Det var en blandet fornøyelse.

Fotoavdelingen var dengang en isolert seksjon, en lukket avdeling i kjelleren, en blanding av folk som oppførte seg som om de var verdensmestere, noen som trodde de var verdensmestere – og heldigvis – noen av verdens beste fotografer, som det var et sant privilegium og en fryd å jobbe med og for.

Og så var det Brynjulv Aartun, verdens triveligste fyr og beste kollega.

Selv på en dag som denne må det være lov å si at han slet litt i en hektisk hverdag. Han kom litt for ofte hjem med bilder som ikke holdt mål. Noen ganger uten bilde i det hele tatt. Innimellom kom han hjem fra oppdrag med strålende bilder, men oddsen for det var ikke den beste.

Og la det være sagt; han var ikke alene om dette. Langt derifra.
For en relativt ung mann var det å håndtere dette ikke helt uproblematisk. Vaktsjefene som ventet på bildene var rimelig nådeløse før det gikk galt, når det gikk galt og i alle fall etterpå. Og der satt jeg, midt i mellom og måtte formidle denne tildels saklige kritikken videre til fotografene. Jeg tror ikke jeg var spesielt flink til det.

Og så, den sene seminarnatten med gammeldags Aftenposten-skjenking ble jeg og den gamle mannen sittende og snakke om dette. Jeg mente allerede da – som jeg mener fortsatt – at det må gå an å bli gammel i en bedrift, også som fotograf. Og jeg mente det nok dengang med en skråsikkerhet som kun mangel på erfaring kan forklare. Men jeg er redd for at det ikke var min sympati for hans situasjon han tok til seg da han ut på morgenkvisten skulle forsøke å sove. Det var nok heller stigmaet som en gammel mann.

Tilbake på jobb to dager senere kom han oppom med et bilde i en konvolutt.
Han hadde skrevet noe bakpå.

Her er bildet.

Scan 14Her er teksten.

Scan 15

I dag, når det flagges på halv stang i Lom, skjer det på grunn av alt Brynjulv Aartun gjorde, alt han presterte, alt han leverte og alt han var i tiårene ETTER vår nattesamtale.

Brynjulv Aartun ble nesten 86 år. Nå er jeg 53.
Fred over Brynjulv Aartuns minne.

 

Når ble “lykkejeger” et skjellsord, egentlig?

Når ble “lykkejeger” et skjellsord, egentlig? Jeg må tilstå at jeg alltid har vært en lykkejeger. Noen av de beste menneskene jeg vet om, er lykkejegere. Noen steder er lykkejakten nærmest lovfestet.

En liten dose amerikansk historie: Thomas Jefferson var en plantasjeeier som satte barn på sin slavinne (som muligens var hans avdøde kones halvsøster), men bortsett fra det – i den grad det er mulig å se bort ifra – var han en usedvanlig framsynt fyr, og han ble etterhvert USAs tredje president.

Det var Jefferson som skrev dette: “We hold these truths to be sacred & undeniable; that all men are created equal & independent, that from that equal creation they derive rights inherent & inalienable, among which are the preservation of life, & liberty, & the pursuit of happiness”.

Altså: Enhver er født med en rett til å kjempe for sitt liv, for sin frihet og til å jakte på lykken.

En litt mer gudfryktig komité slipte litt på teksten, og 4. juli 1776 ble teksten presentert som første setning i andre avsnitt av Uavhengighetserklæringen, altså selve grunnsteinen i USAs nasjonsbygning.

Du må gjerne være uenig i dette. Her hjemme kan du til og med trygt fremme slik kritikk høylytt foran Stortinget eller skriftlig i små, lukkede ekkokammer på Facebook der alle liker deg og ingen tomler vender ned. Det til tross: Jeg ennå har ikke sett eller hørt et eneste holdbart argument *mot* at enhver bør være fri til å jakte på lykken for seg og sine barn.

At man misliker at vi rennes ned av flyktninger, migranter og lykkejegere, det får så være. Ingen – heller ikke de som kommer – *liker* situasjonen, men vi får finne måter å gjøre det beste ut av det. Hvilke tiltak som hjelper mest, aner jeg ikke, men jeg har stor respekt for dem som faktisk *gjør* noe, det være seg her hjemme eller der nede, i liten eller stor skala. Medmennesker er de. Det er i grunnen det beste ordet jeg har for dem som stiller opp og gjør noe for å bedre situasjonen for dem som kommer hit i sin jakt på lykken.

Folk som bruker “lykkejeger” som et uttrykk for forakt, derimot … det finnes nok ord for slike også. Jeg finner dem bare ikke, akkurat nå.

Molde kirke brenner, 1940

Molde kirke i brann  1949Dette bildet ble funnet i et serie hefter om 2. verdenskrig, der det var ett fargebilde per hefte.

Heftene var fra nokså rett eter krigen, bildene var sikkert håndkolorert, og heftene gått videre til resirkulering.

Men her har du bildet.

Klikk på det for å se det større.

 

Fotograf: ukjent.

Jeg tror på redaktører

En höjdare innen politisk refleksjon,
Kommentarfeltet i Dagbladet: En höjdare innen politisk refleksjon. Jeg aner ikke hvem «Tiss» er, men jeg husker hvem som publiserte denne. Ja, dette er et gammelt eksempel, men, nei, det er ikke mye bedre nå.

En uredigert avis er uinteressant. Kommentarfelt bør redigeres.

Av og til forviller jeg meg ned i kommentarfeltet på artikler jeg leser. Som oftest blir jeg skuffet. Uredigert og usortert blir det som oftest bortkastet tid, hverken informativt eller underholdende.

Skuffelsen som leserkommentarene gir, smitter over på den som publiserer dem. Publiseres en dårlig leserkommentar i Aftenposten, påvirker det min lyst til å lese Aftenposten. Det finnes oppegående kommentatorer blant leserne, men de lever i skyggen av trollene, og de er så få at det svært sjelden er verdt bryet å lete etter dem.

Jeg finner mine nyheter og kommentarer på trygge steder, på nettsider som er redigert av folk jeg enten stoler på, respekterer eller har glede av. Jeg kan godt være uenig med publikasjonen eller skribenten, men jeg stoler på at de ikke kaster bort tiden min.

Det er derfor jeg følger folk på Twitter. Et overblikk på Twitter forteller meg hva antatt oppegående mennesker finner interessant, vesentlig eller morsomt. Selv på New York Times, som har en særdeles aktiv redaktørstab, er det «Mest delt»-seksjonen jeg alltid er innom. Den og forsiden. Én seksjon redigert av redaktører, den andre i tillegg filtrert av leserne. «Mest delt» er mer interessant enn «Mest lest».

Bloggere? Det er langt mellom bloggere som er interessante hele tiden. De færreste av oss er det. De aller fleste, selv de aller beste, har godt av en desk, en redaktør som vurderer om noe holder mål. For dem er sosiale medier redaktøren som skiller gull fra gråstein. Ikke deres redaktør, men min. Jeg følger ingen blogger jevnlig, kanskje bortsett fra BoingBoing, men de gangene de begår noe leseverdig, får jeg beskjed av fyrtårn på Twitter. Nettavisene kommer halsende etter en dag eller to senere, og så begynner venner på Facebook å dele «nyheten».

Hvordan endte du opp her, egentlig? Fordi jeg har skrevet noe nytt, eller fordi noen har fortalt det? Sannsynligvis fordi noen som du respekterer, har sagt at dette ikke er gråstein. (Det er lov å håpe).

Derfor: Hvis avisene vil at jeg skal lese deres kommentarfelt, må de redigere det, og de må stille samme krav til det som vises der, som de gjør med resten av innholdet. De ville ALDRI ha satt på trykk i en papiravis det som nå presenteres på nett. Som leser forventer jeg samme respekt på nett. Ja, leserne må få si hva de vil. Nei, du er ikke forpliktet til å publisere det. Lesere kan og bør redigeres og refuseres. Leserkommentarer er en ressurs, ikke et ferdig produkt.

Du mener kanskje at en fri og åpen debatt er viktig? Ja, den er det, og i noen fora, i noen sammenhenter er selve debatten poenget, men en umoderert debatt er som oftest også fullstendig uinteressant. Jeg vil ha beskjed når den blir interessant. Ikke før.

Du tror kanskje at du har ubegrenset plass på Internett. Vel, jeg bor her, og jeg har hverken ubegrenset tid eller tålmodighet. Vær en redaktør! For min skyld.

Weinergate: Den store pølsefesten

weiner-pulls-out

 

Noen ganger er det bare for enkelt: Når en amerikansk politiker ved navn Weiner sender bilder på mms og twitter av en en bulende boxershorts til ukjente damer, går tittelmakerne på desken bananas (du skjønner?). Her er noen av morsomhetene.

Fortsett å lese Weinergate: Den store pølsefesten

«Ronald Reagan – her med sin kone Nancy»

with_Nancy_on_horses
23. november 1982: President Reagan, her med sin hustru Nancy – har ikke glemt sine gamle kunster fra tiden som filmskuespiller i Hollywood. Foto: UPI eller Time

Da dette bildet kom på trykk i Aftenposten i 1982 fikk redaktør Hans Vatne, ifølge huslegenden, telefon fra en rasende amerikansk ambassadør. Det var bildeteksten han reagerte på: «President Reagan, her med sin hustru Nancy – har ikke glemt sine gamle kunster fra tiden som filmskuespiller i Hollywood». Var det noe å steile over?

Fortsett å lese «Ronald Reagan – her med sin kone Nancy»

From Hitler Youth to Papa Ratzi

 

The Sun, april 2005
The Sun, april 2005

Når Joseph Aloisius Ratzinger, også omtalt som Guds rottweiler, nå trekker seg tilbake fra pavestolen kan det være på sin plass å minnes The Suns forside fra den dagen han trådte fram.

The Sun glemmer aldri krigen. Basil Fawlty kunne hatt deltidsjobb på desken der.

Tyskerne lo ikke.

Headless body in topless bar

New York Post 1983
New York Post 1983

«It’s gotta be a topless bar! This is the greatest f******* headline of my career!» Vinnie Musetto visste at han hadde laget en klassiker, men like før New York Post gikk i trykken var kollegene i tvil om baren også var en toppløsbar.

Fortsett å lese Headless body in topless bar

Pistorius-drapet: Skal det være, så skal det være . . .

thesun-pistorius
Damen på forsiden er ikke en tilfeldig side 3-pike. Hun er offeret, Reeva Steenkamp.

«3 shots. Screams. Silence. 3 more shots.» Slik presenterte The Sun nyheten om at Paralympics-stjernen Oscar Pistorius skal ha drept sin venninne 13. februar 2013.

Jeg tror jeg innleder en serie med klassiske utklipp fra norsk og utenlandsk presse her, så jeg kan like gjerne begynne med dagens, som er en «instant classic». Med unntak av New York Post er det få som slår britene i dette gamet.

Fortsett å lese Pistorius-drapet: Skal det være, så skal det være . . .