Hvis abstinensen etter House of Cards blir for stor, kan denne hjelpe litt.
Det hadde vært en grei sesong 2…
Hvis abstinensen etter House of Cards blir for stor, kan denne hjelpe litt.
Det hadde vært en grei sesong 2…
Da dette bildet kom på trykk i Aftenposten i 1982 fikk redaktør Hans Vatne, ifølge huslegenden, telefon fra en rasende amerikansk ambassadør. Det var bildeteksten han reagerte på: «President Reagan, her med sin hustru Nancy – har ikke glemt sine gamle kunster fra tiden som filmskuespiller i Hollywood». Var det noe å steile over?
«One-armed man applauds the kindness of strangers».
Eller: En-armet mann klapper for vennlighet fra fremmede.
Og nei, tittelen ble ikke til ved en tabbe.
Les artikkelen her, på tulsaworld.com.
Kjetil Kroksæter i Adressa kommer neppe til å endre beskrivelsen på bloggen sin etter dette.
Har finner du kommentaren hans: «Ingen frykter Northug lenger», som ble publisert et par timer før starten på 15 km.
Forholdet mellom Iran og USA er ikke det hjerteligste. At «Operasjon Argo» vinner Oscar, hjelper ikke på den saken. Det forhindrer likevel ikke at Irans presse opptrer som gentlemen.
Når Joseph Aloisius Ratzinger, også omtalt som Guds rottweiler, nå trekker seg tilbake fra pavestolen kan det være på sin plass å minnes The Suns forside fra den dagen han trådte fram.
The Sun glemmer aldri krigen. Basil Fawlty kunne hatt deltidsjobb på desken der.
Tyskerne lo ikke.
I serien «Minneverdige ting på trykk» kommer tittelen som har alt: «Gordon Ramsay Sex Dwarf Eaten By Badger»
«3 shots. Screams. Silence. 3 more shots.» Slik presenterte The Sun nyheten om at Paralympics-stjernen Oscar Pistorius skal ha drept sin venninne 13. februar 2013.
Jeg tror jeg innleder en serie med klassiske utklipp fra norsk og utenlandsk presse her, så jeg kan like gjerne begynne med dagens, som er en «instant classic». Med unntak av New York Post er det få som slår britene i dette gamet.
Fortsett å lese Pistorius-drapet: Skal det være, så skal det være . . .
Jeg skal på rundtur Mexico, London, Miami, Den dominikanske republikk, Frankrike, St. Petersburg, Østerrike, Tyskland, New York, Amsterdam, Las Vegas og Colombia for å fortelle endel jenter at de ikke har forandret seg mye i hodet siden de fnisende sendte grusomt hemmelige lapper seg imellom i 4. klasse.
Hvor mange måneder det tar, få vi finne ut.
Underveis skal jeg tenke på at den første av mine Facebook-venner som kunngjorde at hun skulle til Miami, nylig forlot oss.
For godt.
Hva gjør man med sine data? Netflix’ data viste at de som likte den gamle BBC-serien «House of Cards», også likte filmer laget av David Fincher og/eller med Kevin Spacey.
Dagenes øvelse/meditasjon/gåte: Er DU et Twitter-egg?
Ifølge huslegenden oppsto denne da Aftenpostens kulturredaktør Finn Jor ble bedt av typograf/layoutmann/redaktør Bjørn Sørlie om å skaffe en sak på 2 halvflak.
Jor grep det nærmeste han fant: Et reiseforslag fra Mona Levin.
Fra Aftenpostens eavis 15. november 1978.
Jeg ser at mange på Facebook oppfordrer folk til å innskrenke flyten av delt informasjon der.
Det er noe som går. Folk vil ikke at det de skriver ikke skal dukke opp på steder de ikke hadde ment at det skulle dukke opp.
Helt greit.
Men ikke innbill dere et eneste sekund at noe dere skriver på Facebook er konfidensielt. Ikke tro at noe som helst «bare var ment for noen få venner».
Det er ikke slik Facebook virker.
Det er ikke slik mennesker virker.
Aldri skriv noe du ikke tør se igjen på forsiden av lokalavisa i morgen.
Alt som er delt med noen, har du gitt fra deg.
Du har ikke kontroll. Du har aldri hatt kontroll. Du kommer aldri til å få kontroll.
Det er en grunn til at Facebook er gratis. Det er nemlig ikke du som er kunden.
Du – og informasjonen du legger inn – er varen Facebook selger.