Annonsering på Facebook

Screen Shot 2015-08-18 at 14.11.59Jeg har testet annonsering på Facebook: Satte av 500 kr, max 47 kr/dag for å øke trafikken på boligannonsen på Finn.no.

Annonsen skulle vises for folk over 25, max 25 km fra Frogner.
Det tok meg en snau time å snekre annonsen med bilder og stæsj.
Det var litt uklart iblant, men gikk greit.
Da kunne jeg lage forskjellige utgaver av annonsen, og så ville Facebook automatisk vise oftere den varianten som hadde best klikkfrekvens. Jeg lagde flere varianter, som fremhevet hvert sitt aspekt ved salget.

Resultat:
6860 personer så annonsen.
481 ganger klikket de på annonsen (som førte til prospektet på Finn.no).
«Solrikt, dobbel garasje, terrasse og hage» var varianten med flest klikk.
Pris: kr. 496,77

5600 ganger ble prospektet vist på Finn.no
Hver tolvte seer på Finn kom altså fra Facebook-annonsen.

Som kunde gjør jeg meg to tanker:
1-Hvorfor skal jeg annonsere i et annet medium enn Facebook?
2-Finn.no virker.

ps. To av de tre som var med i siste budrunde så «Til Salgs»-plakaten på garasjeveggen.

Screen Shot 2015-08-19 at 21.47.02 Screen Shot 2015-08-19 at 21.28.40 Screen Shot 2015-08-19 at 21.27.23
Screen Shot 2015-08-09 at 22.43.47

… fant profilen din på LinkedIn

LinkedInJeg ble nylig oppringt fra utlandet av en kar som hadde funnet profilen min på LinkedIn og så at jeg var ledig for oppdrag. Han hadde et prosjekt på gang, skulle sette sammen et «team av ledere» som arbeidet selvstendig, kun noen få timer i begynnelsen. Måtte ha folk med et åpent sinn.

I dag kan man jobbe på Internett fra hvor som helst, forklarte mannen. Østlandsdialekt. Stemme som en telefonselger. (Det må bemerkes at jeg er overfølsom for det tonefallet. Jeg har en velutviklet telefonselgerallergi.)
Her følger et omtrentlig sammendrag av telefonsamtalen, fritt etter hukommelsen dagen etter. Fortsett å lese … fant profilen din på LinkedIn

Mot IOC, men for OL i Oslo?

ol

Folk liker ikke IOC. Men mange av de samme folka vil ha OL til Oslo.
I går var det Frithjof Jacobsen i VG og idag er det Aftenpostens Bertil Valderhaug på Twitter.
Mange rusavhengige har det nok slik.
De hater dealeren, men elsker rusen.
Det påvirker deres adferd.
Tenk litt på det.

 

Jeg tror på redaktører

En höjdare innen politisk refleksjon,
Kommentarfeltet i Dagbladet: En höjdare innen politisk refleksjon. Jeg aner ikke hvem «Tiss» er, men jeg husker hvem som publiserte denne. Ja, dette er et gammelt eksempel, men, nei, det er ikke mye bedre nå.

En uredigert avis er uinteressant. Kommentarfelt bør redigeres.

Av og til forviller jeg meg ned i kommentarfeltet på artikler jeg leser. Som oftest blir jeg skuffet. Uredigert og usortert blir det som oftest bortkastet tid, hverken informativt eller underholdende.

Skuffelsen som leserkommentarene gir, smitter over på den som publiserer dem. Publiseres en dårlig leserkommentar i Aftenposten, påvirker det min lyst til å lese Aftenposten. Det finnes oppegående kommentatorer blant leserne, men de lever i skyggen av trollene, og de er så få at det svært sjelden er verdt bryet å lete etter dem.

Jeg finner mine nyheter og kommentarer på trygge steder, på nettsider som er redigert av folk jeg enten stoler på, respekterer eller har glede av. Jeg kan godt være uenig med publikasjonen eller skribenten, men jeg stoler på at de ikke kaster bort tiden min.

Det er derfor jeg følger folk på Twitter. Et overblikk på Twitter forteller meg hva antatt oppegående mennesker finner interessant, vesentlig eller morsomt. Selv på New York Times, som har en særdeles aktiv redaktørstab, er det «Mest delt»-seksjonen jeg alltid er innom. Den og forsiden. Én seksjon redigert av redaktører, den andre i tillegg filtrert av leserne. «Mest delt» er mer interessant enn «Mest lest».

Bloggere? Det er langt mellom bloggere som er interessante hele tiden. De færreste av oss er det. De aller fleste, selv de aller beste, har godt av en desk, en redaktør som vurderer om noe holder mål. For dem er sosiale medier redaktøren som skiller gull fra gråstein. Ikke deres redaktør, men min. Jeg følger ingen blogger jevnlig, kanskje bortsett fra BoingBoing, men de gangene de begår noe leseverdig, får jeg beskjed av fyrtårn på Twitter. Nettavisene kommer halsende etter en dag eller to senere, og så begynner venner på Facebook å dele «nyheten».

Hvordan endte du opp her, egentlig? Fordi jeg har skrevet noe nytt, eller fordi noen har fortalt det? Sannsynligvis fordi noen som du respekterer, har sagt at dette ikke er gråstein. (Det er lov å håpe).

Derfor: Hvis avisene vil at jeg skal lese deres kommentarfelt, må de redigere det, og de må stille samme krav til det som vises der, som de gjør med resten av innholdet. De ville ALDRI ha satt på trykk i en papiravis det som nå presenteres på nett. Som leser forventer jeg samme respekt på nett. Ja, leserne må få si hva de vil. Nei, du er ikke forpliktet til å publisere det. Lesere kan og bør redigeres og refuseres. Leserkommentarer er en ressurs, ikke et ferdig produkt.

Du mener kanskje at en fri og åpen debatt er viktig? Ja, den er det, og i noen fora, i noen sammenhenter er selve debatten poenget, men en umoderert debatt er som oftest også fullstendig uinteressant. Jeg vil ha beskjed når den blir interessant. Ikke før.

Du tror kanskje at du har ubegrenset plass på Internett. Vel, jeg bor her, og jeg har hverken ubegrenset tid eller tålmodighet. Vær en redaktør! For min skyld.

Sikkerhetsinnstillingene dine – egentlig

Redd for at CIA, NSA, FBI og NSM snart vet like mye om deg som Google og Facebook gjør? Da bør du kanskje gjøre noe med sikkerhetsinnstillingene dine. Eller egentlig sikkerhetsinnstillingen. Den inne i hodet. Enten betyr sikkerhet noe for deg. Eller så blåser du i det. Sannsynligvis det siste. Fordi det er så enkelt. Ditt valg.

Digitale horekunder og trær i skogen

fiverr
Jennifers maskin sender en melding til andre maskiner, som sender meldinger til Twitter, som øker tallet under mitt portrett. Ingen mennesker har observert eller tatt del i fremstillingen av denne tjenesten. Tja . . . kanskje én?

Om en robot twitrer mitt navn til en million andre roboter, er jeg da sett? Lest? Hørt? Eller er jeg bare påfallende desperat etter oppmerksomhet?

Jeg har gjort det igjen. Vært digital horekunde. Denne gangen med en av billigste sort. Fortsett å lese Digitale horekunder og trær i skogen

Færra til Mexico, du liksom?

Jeg skal på rundtur Mexico, London, Miami, Den dominikanske republikk,  Frankrike, St. Petersburg, Østerrike, Tyskland, New York, Amsterdam, Las Vegas og Colombia for å fortelle endel jenter at de ikke har forandret seg mye i hodet siden de fnisende sendte grusomt hemmelige lapper seg imellom i 4. klasse.

Hvor mange måneder det tar, få vi finne ut.

Underveis skal jeg tenke på at den første av mine Facebook-venner som kunngjorde at hun skulle til Miami, nylig forlot oss.

For godt.