iPhone 7s liksom-bokeh, er den innafor?

Er fotomanipulasjonen i iPhone 7 Plus innafor?

Jeg er ingen purist.

Men jeg kjenner noen purister.

Jeg kjenner utmerkede fotografer som stiller store krav til etterrettelighet og sannferdighet, og som passer seg vel for hvor mye et fotografi skal kunne bearbeides i etterkant før det må betraktes som en manipulasjon – og i hvert fall ikke som et nyhetsbilde.

Det er en lang skala mellom de mest liberale og de mest konservative. Jeg tror jeg er blant de liberale.

Kort oppsummering av min holdning: Mitt øye er ikke et kamera. Mitt øye og min hjerne bearbeider og justerer alt som dukker opp i mitt synsfelt. For meg er ikke et bilde som forblir urørt fra lukkergardinet trekkes ned til det står på trykk, en mer sannferdig gjengivelse enn et bilde som fotografen har tynt til det ytterste for å få med alle de viktige detaljene. Jeg forsøker å gjengi det jeg ser, og det jeg ser, er ikke et kamera med normalinnstillinger er i stand til å fange opp. I alle fall ikke et mobilkamera – som er det jeg bruker 99,9% av tiden.

Foto: Paul Hansen
Foto: Paul Hansen

Bildet over, for eksempel – vinneren av World Press Photo 2013 – er kraftig bearbeidet. Helt innafor, spør du meg. Med god margin.  (Les mer her: The Week og Extremetech )

Både klassisk film og digitalkamera har et svært begrenset toneomfang. Vi går glipp mye i  dype skygger og høylys, som øyet og hjernen ville ha kompensert for dersom vi var der kameraet var. Vi gjør mange manipulasjoner når bildet tas. Valg av eksponering. Valg av hva som skal vises og hva som skal gå tapt.

Det er endel år siden jeg tok bilder for trykk, og jeg er blitt mer subjektiv og slepphendt siden da. For meg finnes det imidlertid én klar grense: Du skal ikke sette ting inn i et bilde som ikke var der da bildet ble tatt. Du skal heller ikke retusjere bort noe (skjønt jeg kan leve med at uvesentlige detaljer forsvinner i skyggepartiene).

Og så går verden framover. Ny teknikk, nye muligheter.

screen-shot-2016-09-08-at-22-48-14Den nylanserte Apple iPhone 7 Plus har to objektiver ved siden av hverandre, og den har en kraftig prosessor innebygget. iPhone vet hva du vil ha skarpt, og siden den har to objektiver,  vet den hva i bildet som er lenger unna. Så hvis du vil, lager telefonen en kunstig uskarp bakgrunn på bildet ditt, slik en lyssterk telelinse kunne ha gjort på et større kamera.

“Bokeh” heter den bobleuskarpheten, som du ofte ser på proffbilder.

Klassisk bokeh er ikke skapt av øyet. Det er glassbrytninger og manuelle innstillinger i en linse som skaper det. Spesielt påfallende blir det ved bruk av speiltelelinse, når høylys framstår som smultringer, og ikke som kuler. Også klassisk bokeh er altså en slags manipulasjon, en mekanisk/optisk manipulasjon.

Foto: Apple
Foto: Apple

Men altså, iPhone 7+: Bakgrunnen ER ikke uskarp når bildet tas, men den BLIR uskarp. Prosessoren i kameratelefonen GJENSKAPER bokeh-effekten slik matematikken forteller at bakgrunnen hadde vært DERSOM en større, dyrere linse hadde stått for opptaket.

Er det greit at matematikk, og ikke optikk skaper uskarpheten?

Jeg er litt i tvil, merker jeg. Det skurrer litt.

Er det greit at den samme matematikken tas i bruk et år etterpå eller bare akkurat når bildet tas?

(For ordens skyld: Hva folk gjør på Snapchat, er en helt annen skål. Nå snakker jeg om bilder for publisering i medier opptatt av å bevare en viss troverdighet)

En høstnatt i 1988

Denne teksten ble først publisert på Facebook 28. august 2015. Den dagen flagget de på halv stang i Lom. Brynjulv Aartun, tidligere pressefotograf i Aftenposten,  senere ivrig kulturbevarer i Lom, ble begravet. Teksten ble også publisert på Journalisten.no.

—-

En gang, for en mannsalder siden, en høstnatt i 1988, på et nattefuktig Aftenposten-treff på Bolkesjø, satt jeg purung sammen med en gammel pressefotograf og diskuterte hvordan det var å bli gammel i yrket.

Oldingen var snart 59 år gammel. Jeg var 26 og skulle fordele jobber mellom Aftenpostens pressefotografer, samt sørge for at bildene kom på trykk best mulig.

Det var en blandet fornøyelse.

Fotoavdelingen var dengang en isolert seksjon, en lukket avdeling i kjelleren, en blanding av folk som oppførte seg som om de var verdensmestere, noen som trodde de var verdensmestere – og heldigvis – noen av verdens beste fotografer, som det var et sant privilegium og en fryd å jobbe med og for.

Og så var det Brynjulv Aartun, verdens triveligste fyr og beste kollega.

Selv på en dag som denne må det være lov å si at han slet litt i en hektisk hverdag. Han kom litt for ofte hjem med bilder som ikke holdt mål. Noen ganger uten bilde i det hele tatt. Innimellom kom han hjem fra oppdrag med strålende bilder, men oddsen for det var ikke den beste.

Og la det være sagt; han var ikke alene om dette. Langt derifra.
For en relativt ung mann var det å håndtere dette ikke helt uproblematisk. Vaktsjefene som ventet på bildene var rimelig nådeløse før det gikk galt, når det gikk galt og i alle fall etterpå. Og der satt jeg, midt i mellom og måtte formidle denne tildels saklige kritikken videre til fotografene. Jeg tror ikke jeg var spesielt flink til det.

Og så, den sene seminarnatten med gammeldags Aftenposten-skjenking ble jeg og den gamle mannen sittende og snakke om dette. Jeg mente allerede da – som jeg mener fortsatt – at det må gå an å bli gammel i en bedrift, også som fotograf. Og jeg mente det nok dengang med en skråsikkerhet som kun mangel på erfaring kan forklare. Men jeg er redd for at det ikke var min sympati for hans situasjon han tok til seg da han ut på morgenkvisten skulle forsøke å sove. Det var nok heller stigmaet som en gammel mann.

Tilbake på jobb to dager senere kom han oppom med et bilde i en konvolutt.
Han hadde skrevet noe bakpå.

Her er bildet.

Scan 14Her er teksten.

Scan 15

I dag, når det flagges på halv stang i Lom, skjer det på grunn av alt Brynjulv Aartun gjorde, alt han presterte, alt han leverte og alt han var i tiårene ETTER vår nattesamtale.

Brynjulv Aartun ble nesten 86 år. Nå er jeg 53.
Fred over Brynjulv Aartuns minne.

 

Når ble “lykkejeger” et skjellsord, egentlig?

Når ble “lykkejeger” et skjellsord, egentlig? Jeg må tilstå at jeg alltid har vært en lykkejeger. Noen av de beste menneskene jeg vet om, er lykkejegere. Noen steder er lykkejakten nærmest lovfestet.

En liten dose amerikansk historie: Thomas Jefferson var en plantasjeeier som satte barn på sin slavinne (som muligens var hans avdøde kones halvsøster), men bortsett fra det – i den grad det er mulig å se bort ifra – var han en usedvanlig framsynt fyr, og han ble etterhvert USAs tredje president.

Det var Jefferson som skrev dette: “We hold these truths to be sacred & undeniable; that all men are created equal & independent, that from that equal creation they derive rights inherent & inalienable, among which are the preservation of life, & liberty, & the pursuit of happiness”.

Altså: Enhver er født med en rett til å kjempe for sitt liv, for sin frihet og til å jakte på lykken.

En litt mer gudfryktig komité slipte litt på teksten, og 4. juli 1776 ble teksten presentert som første setning i andre avsnitt av Uavhengighetserklæringen, altså selve grunnsteinen i USAs nasjonsbygning.

Du må gjerne være uenig i dette. Her hjemme kan du til og med trygt fremme slik kritikk høylytt foran Stortinget eller skriftlig i små, lukkede ekkokammer på Facebook der alle liker deg og ingen tomler vender ned. Det til tross: Jeg ennå har ikke sett eller hørt et eneste holdbart argument *mot* at enhver bør være fri til å jakte på lykken for seg og sine barn.

At man misliker at vi rennes ned av flyktninger, migranter og lykkejegere, det får så være. Ingen – heller ikke de som kommer – *liker* situasjonen, men vi får finne måter å gjøre det beste ut av det. Hvilke tiltak som hjelper mest, aner jeg ikke, men jeg har stor respekt for dem som faktisk *gjør* noe, det være seg her hjemme eller der nede, i liten eller stor skala. Medmennesker er de. Det er i grunnen det beste ordet jeg har for dem som stiller opp og gjør noe for å bedre situasjonen for dem som kommer hit i sin jakt på lykken.

Folk som bruker “lykkejeger” som et uttrykk for forakt, derimot … det finnes nok ord for slike også. Jeg finner dem bare ikke, akkurat nå.

Jeg tror på redaktører

En höjdare innen politisk refleksjon,
Kommentarfeltet i Dagbladet: En höjdare innen politisk refleksjon. Jeg aner ikke hvem «Tiss» er, men jeg husker hvem som publiserte denne. Ja, dette er et gammelt eksempel, men, nei, det er ikke mye bedre nå.

En uredigert avis er uinteressant. Kommentarfelt bør redigeres.

Av og til forviller jeg meg ned i kommentarfeltet på artikler jeg leser. Som oftest blir jeg skuffet. Uredigert og usortert blir det som oftest bortkastet tid, hverken informativt eller underholdende.

Skuffelsen som leserkommentarene gir, smitter over på den som publiserer dem. Publiseres en dårlig leserkommentar i Aftenposten, påvirker det min lyst til å lese Aftenposten. Det finnes oppegående kommentatorer blant leserne, men de lever i skyggen av trollene, og de er så få at det svært sjelden er verdt bryet å lete etter dem.

Jeg finner mine nyheter og kommentarer på trygge steder, på nettsider som er redigert av folk jeg enten stoler på, respekterer eller har glede av. Jeg kan godt være uenig med publikasjonen eller skribenten, men jeg stoler på at de ikke kaster bort tiden min.

Det er derfor jeg følger folk på Twitter. Et overblikk på Twitter forteller meg hva antatt oppegående mennesker finner interessant, vesentlig eller morsomt. Selv på New York Times, som har en særdeles aktiv redaktørstab, er det «Mest delt»-seksjonen jeg alltid er innom. Den og forsiden. Én seksjon redigert av redaktører, den andre i tillegg filtrert av leserne. «Mest delt» er mer interessant enn «Mest lest».

Bloggere? Det er langt mellom bloggere som er interessante hele tiden. De færreste av oss er det. De aller fleste, selv de aller beste, har godt av en desk, en redaktør som vurderer om noe holder mål. For dem er sosiale medier redaktøren som skiller gull fra gråstein. Ikke deres redaktør, men min. Jeg følger ingen blogger jevnlig, kanskje bortsett fra BoingBoing, men de gangene de begår noe leseverdig, får jeg beskjed av fyrtårn på Twitter. Nettavisene kommer halsende etter en dag eller to senere, og så begynner venner på Facebook å dele «nyheten».

Hvordan endte du opp her, egentlig? Fordi jeg har skrevet noe nytt, eller fordi noen har fortalt det? Sannsynligvis fordi noen som du respekterer, har sagt at dette ikke er gråstein. (Det er lov å håpe).

Derfor: Hvis avisene vil at jeg skal lese deres kommentarfelt, må de redigere det, og de må stille samme krav til det som vises der, som de gjør med resten av innholdet. De ville ALDRI ha satt på trykk i en papiravis det som nå presenteres på nett. Som leser forventer jeg samme respekt på nett. Ja, leserne må få si hva de vil. Nei, du er ikke forpliktet til å publisere det. Lesere kan og bør redigeres og refuseres. Leserkommentarer er en ressurs, ikke et ferdig produkt.

Du mener kanskje at en fri og åpen debatt er viktig? Ja, den er det, og i noen fora, i noen sammenhenter er selve debatten poenget, men en umoderert debatt er som oftest også fullstendig uinteressant. Jeg vil ha beskjed når den blir interessant. Ikke før.

Du tror kanskje at du har ubegrenset plass på Internett. Vel, jeg bor her, og jeg har hverken ubegrenset tid eller tålmodighet. Vær en redaktør! For min skyld.

Brunvolls lov om pressefotografer

A-magasinet 27. desember 2013, side 18-19. Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Klikk på bildet for å forstørre, eller slå opp i A-magasinet 27. desember 2013, side 18-19. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Brunvolls lov om pressefotografer: Jo mer de snakker om bildene sine, desto dårligere bilder har de levert. 

Dette er en naturlov jeg oppdaget i min tid på bildedesken i Aftenposten. Det finnes selvsagt unntak, men verden er full av fotografer som har en forklaring på hvorfor bildet ikke ble slik vi alle hadde tenkt oss, og så finnes det fotografer som leverer og leverer.

Gode bilder taler for seg selv. Som oftest. Og så finnes det bilder som trenger en kort forklaring før de blir gode.

Fortsett å lese Brunvolls lov om pressefotografer

Jeg vet hva jeg ønsker meg til jul: En klementin-scanner.

Det finnes grenser for hva et moderne menneske skal utsettes for.
Det finnes grenser for hva et moderne menneske skal utsettes for.

En klementin har normalt ikke steiner. Det burde være sant, for det står i Wikipedia.  Fortsett å lese Jeg vet hva jeg ønsker meg til jul: En klementin-scanner.

Det går an å gjøre det skikkelig

Aftenposten 16. november 2013
Aftenposten 16. november 2013

Tilgi meg min kynisme, men da Aftenpostens lørdagsforside var dekket av en stor sort ramme med hvit skrift tenkte jeg «Ånei, ikke enda en kreftreportasje. Ikke enda en blek, skinnmager og blåmerket kropp, ikke enda en lidelseshistorie». Jeg orket ikke. Ikke ved lørdagsfrokosten. Så jeg begynte å bla fort videre. Men neida. Bildene slapp meg ikke forbi. Faen ta Paal Audestad!  Fortsett å lese Det går an å gjøre det skikkelig

Krystallnatt igjen

Jeg bare minner om at det er Krystallnatten i morgen, 9.november. Hvis du ikke husker hva det var . . . så google!

Det er den dagen man skal tenke over hva som skal til for at et sivilisert folk (som oss) støter en hel gruppe medmennesker ut av menneskeheten og behandler dem deretter.

Mange minnes ofrene for Krystallnatten. Det er både riktig og viktig.

Jeg minnes overgriperne, ikke fordi jeg sympatiserer med dem, men fordi jeg frykter risikoen er minst like stor for at en av mine venner kan ende opp som overgriper som at en annen kan ende opp som offer.

Jeg ville sørge like dypt over dem begge.

What does the fox say?

20130909-201013.jpg

Please, please, please, please get me OUT of this CAGE! That’s what the fox says.

Not Ring-ding-ding-ding-dingeringeding-gering-ding-ding-ding-dingeringeding-gering-ding-ding-ding-dingeringeding.

Not Wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow!
Wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow!
Wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow!

Not Hatee-hatee-hatee-ho!
Hatee-hatee-hatee-ho!
Hatee-hatee-hatee-ho!

Not Jacha-chacha-chacha-chow!
Chacha-chacha-chacha-chow!
Chacha-chacha-chacha-chow!

Not Fraka-kaka-kaka-kaka-kow!
Fraka-kaka-kaka-kaka-kow!
Fraka-kaka-kaka-kaka-kow!

Not A-hee-ahee ha-hee!
A-hee-ahee ha-hee!
A-hee-ahee ha-hee!

Not A-oo-oo-oo-ooo!
Woo-oo-oo-ooo!

Just get me the $%&/(«»##### out of this cage. NOW!

Stayin’ alive

Sent i går kveld satt jeg og lo av Vinnie Jones og Stayin’ Alive. Snakket om hvor suveren opplysningsvirksomhet filmer som dette er.
I morges, like etter bomringen på Østre Aker veg møtte vi en scooter fastklemt i fronten på en Toyota Hiace som trolig var blendet av morgensola.
Ved siden av sto en kvinne og snakket i telefonen.
På vegen lå en person omkranset av fire voksne. Den ene av dem drev med hjertemassasje.
Vi så hvilken rytme han holdt: a-a-a-a-Stayin’ alive, stayin’ alive….
Hvordan det går, vet vi ikke ennå.
En 41 år gammel mann omkom.
Men se på filmen. I går var den veldig morsom.

Derfor stemmer jeg som jeg gjør

Jeg har aldri vært sikker på hva jeg skal stemme. Ikke før i år.

Jeg må innrømme at jeg har sansen for både Høyre og Venstre, bittelitt for SV, ørlitegrann for Rødt og Miljøpartiet de grønne. Jeg kunne ha stemt på alle. Jeg har stemt på flere av dem. Oppegående mennesker kan med god samvittighet stemme på de fleste norske partiene. Jeg har aldri vært medlem av noen av dem.

Det er mange grunner til at jeg kommer til å stemme som jeg gjør. 22. juli-massakren er ikke årsaken, men det har vært katalysatoren, det som har utløst vissheten, det som har visket ut tvilen.

Det handler om tilhørighet. Det handler om å innse hvilken bevegelse man hører til.

Det handler om å se hvem som har kjempet for hva og hvem som har kjempet imot.

Det handler om å sitte der i sin 5. ferieuke og tenke på hvem som ga deg den – og hvorfor. Og den fjerde ferieuka, og den tredje.

Det handler om å sitte der i foreldrepermisjonen og tenke på hvem som kjempet for den og hvem som kjempet imot hver eneste gang den ble utvidet fra ingenting til verdens beste.

Det handler om å sitte på skolen og få utdelt bøker man før måtte betale for og få undervisning andre bare kan drømme om. Som andre faktisk drømmer om.

Det handler om en pensjon å se fram til.

Det handler om å sitte sykmeldt uten å umiddelbart få angst for boliglånet.

Og slik kan man holde på en stund. Man kan også  ta en pause og lese Per Fugellis kronikk om egoisme forkledd som frihet.

Man skal bare ikke innbille seg at arbeidsgiverne og kapitalmakta en eneste gang frivillig, av humanitære hensyn gikk inn for en eneste en av de ordningene du og dine nærmeste har nytt godt av. Det var arbeiderbevegelsen, det var kvinnebevegelsen, det var aldri høyrekreftene som tok initiativet.

Så kan man være enig eller uenig i detaljer eller i ganske mye, og personlig kunne jeg ha vært troende til å stemme Høyre bare for å tøyle et litt vel maktvant Arbeiderparti, slik jeg engang stemte på Rødt (eller hva de nå het på 80-tallet) kun for å røske opp i Gutteklubben Grei som engang utgjorde Molde bystyre.

Så kom 22. juli. Massakren var ikke bare en ynkelig manns terrorhandling. Den var også et massivt angrep på den norske arbeiderbevegelsen, og den traff meg midt i hjertet.

Så fant jeg i det minste ut hvilken side hjertet satt på.

I år stemmer jeg Arbeiderpartiet.

Det er av Google man skal høre det…

google-valg2Eksperiment: Gå til google.no og begynn å skrive: «Fornavn Etternavn er» .  Allerede før  du har trykket på «søk», vil  Google vil så foreslå søkeresultater basert på hva andre – og du – har søkt.

Men ikke for Venstres leder.

Jeg avstår fra å analysere den dypere.

(Alle søkeforslag på bildet er fra første forsøk. Ingen er redigert.)

Dårlig design: Et prakteksemplar

Rektangulær bil, parkeringsplassen er et parallellogram uten rette vinkler.
Rektangulær bil, parkeringsplassen er et parallellogram uten rette vinkler.

Man skulle tro at å male opp ruter for parkerende bilder skulle være sånn passe enkelt, men neida. De aller fleste kjørbare biler er mer eller mindre firkantet, rektangulære, kanskje litt avrundet i kantene. Likevel klarer noen å male parkeringsplasser som spisse parallellogrammer.

Fortsett å lese Dårlig design: Et prakteksemplar

Sikkerhetsinnstillingene dine – egentlig

Redd for at CIA, NSA, FBI og NSM snart vet like mye om deg som Google og Facebook gjør? Da bør du kanskje gjøre noe med sikkerhetsinnstillingene dine. Eller egentlig sikkerhetsinnstillingen. Den inne i hodet. Enten betyr sikkerhet noe for deg. Eller så blåser du i det. Sannsynligvis det siste. Fordi det er så enkelt. Ditt valg.