Krystallnatt igjen

Jeg bare minner om at det er Krystallnatten i morgen, 9.november. Hvis du ikke husker hva det var . . . så google!

Det er den dagen man skal tenke over hva som skal til for at et sivilisert folk (som oss) støter en hel gruppe medmennesker ut av menneskeheten og behandler dem deretter.

Mange minnes ofrene for Krystallnatten. Det er både riktig og viktig.

Jeg minnes overgriperne, ikke fordi jeg sympatiserer med dem, men fordi jeg frykter risikoen er minst like stor for at en av mine venner kan ende opp som overgriper som at en annen kan ende opp som offer.

Jeg ville sørge like dypt over dem begge.

Derfor stemmer jeg som jeg gjør

Jeg har aldri vært sikker på hva jeg skal stemme. Ikke før i år.

Jeg må innrømme at jeg har sansen for både Høyre og Venstre, bittelitt for SV, ørlitegrann for Rødt og Miljøpartiet de grønne. Jeg kunne ha stemt på alle. Jeg har stemt på flere av dem. Oppegående mennesker kan med god samvittighet stemme på de fleste norske partiene. Jeg har aldri vært medlem av noen av dem.

Det er mange grunner til at jeg kommer til å stemme som jeg gjør. 22. juli-massakren er ikke årsaken, men det har vært katalysatoren, det som har utløst vissheten, det som har visket ut tvilen.

Det handler om tilhørighet. Det handler om å innse hvilken bevegelse man hører til.

Det handler om å se hvem som har kjempet for hva og hvem som har kjempet imot.

Det handler om å sitte der i sin 5. ferieuke og tenke på hvem som ga deg den – og hvorfor. Og den fjerde ferieuka, og den tredje.

Det handler om å sitte der i foreldrepermisjonen og tenke på hvem som kjempet for den og hvem som kjempet imot hver eneste gang den ble utvidet fra ingenting til verdens beste.

Det handler om å sitte på skolen og få utdelt bøker man før måtte betale for og få undervisning andre bare kan drømme om. Som andre faktisk drømmer om.

Det handler om en pensjon å se fram til.

Det handler om å sitte sykmeldt uten å umiddelbart få angst for boliglånet.

Og slik kan man holde på en stund. Man kan også  ta en pause og lese Per Fugellis kronikk om egoisme forkledd som frihet.

Man skal bare ikke innbille seg at arbeidsgiverne og kapitalmakta en eneste gang frivillig, av humanitære hensyn gikk inn for en eneste en av de ordningene du og dine nærmeste har nytt godt av. Det var arbeiderbevegelsen, det var kvinnebevegelsen, det var aldri høyrekreftene som tok initiativet.

Så kan man være enig eller uenig i detaljer eller i ganske mye, og personlig kunne jeg ha vært troende til å stemme Høyre bare for å tøyle et litt vel maktvant Arbeiderparti, slik jeg engang stemte på Rødt (eller hva de nå het på 80-tallet) kun for å røske opp i Gutteklubben Grei som engang utgjorde Molde bystyre.

Så kom 22. juli. Massakren var ikke bare en ynkelig manns terrorhandling. Den var også et massivt angrep på den norske arbeiderbevegelsen, og den traff meg midt i hjertet.

Så fant jeg i det minste ut hvilken side hjertet satt på.

I år stemmer jeg Arbeiderpartiet.

«Reetablere en relasjon til deg»

Råd til avisledere i Norge. Hvis dere vil skrive et «personlig» brev til frafalne abonnenter, ikke innled slik:

«Mitt navn er Magne Storedal. Jeg er den nye ansvarlige redaktøren i Romerikes Blad. Når jeg nå skriver brev til deg som tidligere abonnent, er det jo med håp om at du og jeg skal få en relasjon igjen.

Ja, at du rett og slett velger å bli abonnent igjen. Gjør du det, skal du vite at det er du som er sjefen. For tiden sliter norske aviser, i likhet med aviser over hele verden, med å holde på leserne sine. Jeg skal ikke trette deg med å ramse opp alle utfordringene våre. I stedet vil jeg heller legge vekt på muligheten for å reetablere en relasjon til deg.»

Jeg har fått Nigeria-brev med varmere, mer personlig språk.

Skriver folk slik til hverandre på ordentlig?

Vil du ha en relasjon med Magne Storedal, så er han her: https://www.facebook.com/magne.storedal

 

På veg opp

Etter fullstendig krasj på husets Mac Mini er brunvoll.nu nå på beina igjen.

Spørsmålet er bare: Skal jeg gjenoppbygge det gamle?

Og konklusjonen er: Nei.

Og bare for å ha sagt det: Apple TimeMachine – som automatisk tar backup – er gull…

Jeg har dermed backup av både database og filer, men det er fristende å starte med blanke ark etter endel år.

Derfor.

Savner du noe?

Det var synd.

Jeg kommer muligens til å kopiere inn noe gammelt, men det blir når jeg har tid.

Og det skjer ikke med det første.