Jeg tror på redaktører

En höjdare innen politisk refleksjon,
Kommentarfeltet i Dagbladet: En höjdare innen politisk refleksjon. Jeg aner ikke hvem «Tiss» er, men jeg husker hvem som publiserte denne. Ja, dette er et gammelt eksempel, men, nei, det er ikke mye bedre nå.

En uredigert avis er uinteressant. Kommentarfelt bør redigeres.

Av og til forviller jeg meg ned i kommentarfeltet på artikler jeg leser. Som oftest blir jeg skuffet. Uredigert og usortert blir det som oftest bortkastet tid, hverken informativt eller underholdende.

Skuffelsen som leserkommentarene gir, smitter over på den som publiserer dem. Publiseres en dårlig leserkommentar i Aftenposten, påvirker det min lyst til å lese Aftenposten. Det finnes oppegående kommentatorer blant leserne, men de lever i skyggen av trollene, og de er så få at det svært sjelden er verdt bryet å lete etter dem.

Jeg finner mine nyheter og kommentarer på trygge steder, på nettsider som er redigert av folk jeg enten stoler på, respekterer eller har glede av. Jeg kan godt være uenig med publikasjonen eller skribenten, men jeg stoler på at de ikke kaster bort tiden min.

Det er derfor jeg følger folk på Twitter. Et overblikk på Twitter forteller meg hva antatt oppegående mennesker finner interessant, vesentlig eller morsomt. Selv på New York Times, som har en særdeles aktiv redaktørstab, er det «Mest delt»-seksjonen jeg alltid er innom. Den og forsiden. Én seksjon redigert av redaktører, den andre i tillegg filtrert av leserne. «Mest delt» er mer interessant enn «Mest lest».

Bloggere? Det er langt mellom bloggere som er interessante hele tiden. De færreste av oss er det. De aller fleste, selv de aller beste, har godt av en desk, en redaktør som vurderer om noe holder mål. For dem er sosiale medier redaktøren som skiller gull fra gråstein. Ikke deres redaktør, men min. Jeg følger ingen blogger jevnlig, kanskje bortsett fra BoingBoing, men de gangene de begår noe leseverdig, får jeg beskjed av fyrtårn på Twitter. Nettavisene kommer halsende etter en dag eller to senere, og så begynner venner på Facebook å dele «nyheten».

Hvordan endte du opp her, egentlig? Fordi jeg har skrevet noe nytt, eller fordi noen har fortalt det? Sannsynligvis fordi noen som du respekterer, har sagt at dette ikke er gråstein. (Det er lov å håpe).

Derfor: Hvis avisene vil at jeg skal lese deres kommentarfelt, må de redigere det, og de må stille samme krav til det som vises der, som de gjør med resten av innholdet. De ville ALDRI ha satt på trykk i en papiravis det som nå presenteres på nett. Som leser forventer jeg samme respekt på nett. Ja, leserne må få si hva de vil. Nei, du er ikke forpliktet til å publisere det. Lesere kan og bør redigeres og refuseres. Leserkommentarer er en ressurs, ikke et ferdig produkt.

Du mener kanskje at en fri og åpen debatt er viktig? Ja, den er det, og i noen fora, i noen sammenhenter er selve debatten poenget, men en umoderert debatt er som oftest også fullstendig uinteressant. Jeg vil ha beskjed når den blir interessant. Ikke før.

Du tror kanskje at du har ubegrenset plass på Internett. Vel, jeg bor her, og jeg har hverken ubegrenset tid eller tålmodighet. Vær en redaktør! For min skyld.

Noen ganger går det galt

New York Post 5. januar 2014.
New York Post 5. januar 2014.

New York Post har bidratt med mange klassiske tabloid-forsider. Folk som satser hardt trakker iblant feil. Som i dag. En mislikt huseier er drept. Og så blir han mishandlet på forsiden.

Redaktørene forsvarer seg med at det ikke er de som ønsket mannen død, men mange andre. Deres tanker går til familien, sier de til Buzzfeed. En nær antagelse er at deres tanker også går til annonsørene og familiens advokater.

 

 

Brunvolls lov om pressefotografer

A-magasinet 27. desember 2013, side 18-19. Foto: Martin Slottemo Lyngstad
Klikk på bildet for å forstørre, eller slå opp i A-magasinet 27. desember 2013, side 18-19. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Brunvolls lov om pressefotografer: Jo mer de snakker om bildene sine, desto dårligere bilder har de levert. 

Dette er en naturlov jeg oppdaget i min tid på bildedesken i Aftenposten. Det finnes selvsagt unntak, men verden er full av fotografer som har en forklaring på hvorfor bildet ikke ble slik vi alle hadde tenkt oss, og så finnes det fotografer som leverer og leverer.

Gode bilder taler for seg selv. Som oftest. Og så finnes det bilder som trenger en kort forklaring før de blir gode.

Fortsett å lese Brunvolls lov om pressefotografer

Jeg vet hva jeg ønsker meg til jul: En klementin-scanner.

Det finnes grenser for hva et moderne menneske skal utsettes for.
Det finnes grenser for hva et moderne menneske skal utsettes for.

En klementin har normalt ikke steiner. Det burde være sant, for det står i Wikipedia.  Fortsett å lese Jeg vet hva jeg ønsker meg til jul: En klementin-scanner.

Det går an å gjøre det skikkelig

Aftenposten 16. november 2013
Aftenposten 16. november 2013

Tilgi meg min kynisme, men da Aftenpostens lørdagsforside var dekket av en stor sort ramme med hvit skrift tenkte jeg «Ånei, ikke enda en kreftreportasje. Ikke enda en blek, skinnmager og blåmerket kropp, ikke enda en lidelseshistorie». Jeg orket ikke. Ikke ved lørdagsfrokosten. Så jeg begynte å bla fort videre. Men neida. Bildene slapp meg ikke forbi. Faen ta Paal Audestad!  Fortsett å lese Det går an å gjøre det skikkelig

NY Post igjen, nå med transfett!

Screenshot 2013-11-09 09.12.31

 

Mye kan sies om kvaliteten på det som står inne i NY Post, men på forsideplakat-design er de i verdenseliten. «Lekne» er bare fornavnet. Dette er altså i anledning at mattilsynet går til kamp mot bruken av transfett og at Obama beklager misèren ved innføring av ny helseforsikringsordning.

8. november 2013

 

Krystallnatt igjen

Jeg bare minner om at det er Krystallnatten i morgen, 9.november. Hvis du ikke husker hva det var . . . så google!

Det er den dagen man skal tenke over hva som skal til for at et sivilisert folk (som oss) støter en hel gruppe medmennesker ut av menneskeheten og behandler dem deretter.

Mange minnes ofrene for Krystallnatten. Det er både riktig og viktig.

Jeg minnes overgriperne, ikke fordi jeg sympatiserer med dem, men fordi jeg frykter risikoen er minst like stor for at en av mine venner kan ende opp som overgriper som at en annen kan ende opp som offer.

Jeg ville sørge like dypt over dem begge.

Si noe, Erna, Si noe NÅÅÅ! Hva som helst! NÅÅÅÅÅÅÅ! Til meeeeeeeeg!

erna
«Det får du svar på når vi kommer inn.» «Det kommer vi tilbake til snart.» «Nå må vi ikke trakke ned pressen. «

Jeg klarer å vente. Når de blå varsler pressekonferanse kl. 20.00 om grunnlaget for regjeringssamarbeid og legger fram et dokument om det samtidig, ukevis før de eventuelt danner regjering, klarer jeg fint å vente til klokken 20.00. Faktisk helt til 20.30. Det er ingen akuttsituasjon. Jeg har i alle fall ikke behov for 40 minutter med «snart får vi vite noe» og «si noe da, Erna, si noe historisk, føl noe NÅÅÅÅ!» . Fortsett å lese Si noe, Erna, Si noe NÅÅÅ! Hva som helst! NÅÅÅÅÅÅÅ! Til meeeeeeeeg!

Essay on George F. Kennan

KennanThis is an essay submitted in the spring semester 2012 at the University of Oslo for the course NORAM2582 – America in the World.

Containment – What did Kennan mean?

As policy, containment was not practiced the way Kennan, the policy planner had envisioned it. His original vision is better understood if one keeps in mind the fact that Kennan was a sailboat captain. He was up for a long haul close to the wind. Fortsett å lese Essay on George F. Kennan

What does the fox say?

20130909-201013.jpg

Please, please, please, please get me OUT of this CAGE! That’s what the fox says.

Not Ring-ding-ding-ding-dingeringeding-gering-ding-ding-ding-dingeringeding-gering-ding-ding-ding-dingeringeding.

Not Wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow!
Wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow!
Wa-pa-pa-pa-pa-pa-pow!

Not Hatee-hatee-hatee-ho!
Hatee-hatee-hatee-ho!
Hatee-hatee-hatee-ho!

Not Jacha-chacha-chacha-chow!
Chacha-chacha-chacha-chow!
Chacha-chacha-chacha-chow!

Not Fraka-kaka-kaka-kaka-kow!
Fraka-kaka-kaka-kaka-kow!
Fraka-kaka-kaka-kaka-kow!

Not A-hee-ahee ha-hee!
A-hee-ahee ha-hee!
A-hee-ahee ha-hee!

Not A-oo-oo-oo-ooo!
Woo-oo-oo-ooo!

Just get me the $%&/(«»##### out of this cage. NOW!

Stayin’ alive

Sent i går kveld satt jeg og lo av Vinnie Jones og Stayin’ Alive. Snakket om hvor suveren opplysningsvirksomhet filmer som dette er.
I morges, like etter bomringen på Østre Aker veg møtte vi en scooter fastklemt i fronten på en Toyota Hiace som trolig var blendet av morgensola.
Ved siden av sto en kvinne og snakket i telefonen.
På vegen lå en person omkranset av fire voksne. Den ene av dem drev med hjertemassasje.
Vi så hvilken rytme han holdt: a-a-a-a-Stayin’ alive, stayin’ alive….
Hvordan det går, vet vi ikke ennå.
En 41 år gammel mann omkom.
Men se på filmen. I går var den veldig morsom.

Derfor stemmer jeg som jeg gjør

Jeg har aldri vært sikker på hva jeg skal stemme. Ikke før i år.

Jeg må innrømme at jeg har sansen for både Høyre og Venstre, bittelitt for SV, ørlitegrann for Rødt og Miljøpartiet de grønne. Jeg kunne ha stemt på alle. Jeg har stemt på flere av dem. Oppegående mennesker kan med god samvittighet stemme på de fleste norske partiene. Jeg har aldri vært medlem av noen av dem.

Det er mange grunner til at jeg kommer til å stemme som jeg gjør. 22. juli-massakren er ikke årsaken, men det har vært katalysatoren, det som har utløst vissheten, det som har visket ut tvilen.

Det handler om tilhørighet. Det handler om å innse hvilken bevegelse man hører til.

Det handler om å se hvem som har kjempet for hva og hvem som har kjempet imot.

Det handler om å sitte der i sin 5. ferieuke og tenke på hvem som ga deg den – og hvorfor. Og den fjerde ferieuka, og den tredje.

Det handler om å sitte der i foreldrepermisjonen og tenke på hvem som kjempet for den og hvem som kjempet imot hver eneste gang den ble utvidet fra ingenting til verdens beste.

Det handler om å sitte på skolen og få utdelt bøker man før måtte betale for og få undervisning andre bare kan drømme om. Som andre faktisk drømmer om.

Det handler om en pensjon å se fram til.

Det handler om å sitte sykmeldt uten å umiddelbart få angst for boliglånet.

Og slik kan man holde på en stund. Man kan også  ta en pause og lese Per Fugellis kronikk om egoisme forkledd som frihet.

Man skal bare ikke innbille seg at arbeidsgiverne og kapitalmakta en eneste gang frivillig, av humanitære hensyn gikk inn for en eneste en av de ordningene du og dine nærmeste har nytt godt av. Det var arbeiderbevegelsen, det var kvinnebevegelsen, det var aldri høyrekreftene som tok initiativet.

Så kan man være enig eller uenig i detaljer eller i ganske mye, og personlig kunne jeg ha vært troende til å stemme Høyre bare for å tøyle et litt vel maktvant Arbeiderparti, slik jeg engang stemte på Rødt (eller hva de nå het på 80-tallet) kun for å røske opp i Gutteklubben Grei som engang utgjorde Molde bystyre.

Så kom 22. juli. Massakren var ikke bare en ynkelig manns terrorhandling. Den var også et massivt angrep på den norske arbeiderbevegelsen, og den traff meg midt i hjertet.

Så fant jeg i det minste ut hvilken side hjertet satt på.

I år stemmer jeg Arbeiderpartiet.