Tre suverene vinnere i Schibsted Journalism Awards i år, og alle er norske. Hva har de til felles? De har gjort det som skal til for å få fram historien. Hver på sin måte.
Best scoop: Jonnys siste uker, som er en grusom historie om Jonny, som ble slått ihjel av gjengen sin. Fortalt av Stavanger Aftenblad som en video. Enkel, lineær fortelling i en snau halvtime. Rett og slett god, gammeldags TV-reportasje, langsomt, grundig, skikkelig journalistikk om en av samfunnets svakeste og om samfunnet som sviktet ham. En slik reportasje redaktører holder festtaler om, men sjelden ser.
Best storytelling: Janne, av Bergens Tidende, som er en multimediafremstilling av Janne Mai Lothe Eliassens oppvekst på Bergens skyggeside. Du kan bla deg gjennom hennes barndom, hennes bilder, hennes tragedie presentert i tekst, lyd, bilder og film. Denne vant også SKUP-prisen i år.
Best innovative entry: VGs sjakk-dekning, som er en totalpakke av video, datateknikk, regi og sterke personligheter. Denne har vunnet flere priser tidligere.
La gå at dette er en intern pris, at dette er skvulp i Schibsteds andedam, og ikke noen Pulitzer. Det spiller ingen rolle. Det er et lite heat, men en hard konkurranse. En SKUP-pris rager nok høyere , men det er fornøyde vinnere som inntar baren etterpå. Hver pris er på 200.000 kroner.
Men det er mange å dele pengene på, for ett fellestrekk har de tre: Alle er resultat av lagspill.
En ting som er gledelig, og som tyder på at det er rett vinnere: VG vant for beste innovasjon. De kunne like gjerne ha vunnet Scoop. I alle fall scoopet de Sjakk-VM fra NRK. De kunne ha vunnet Storytelling, for du verden for en måte å fortelle den mangefasetterte historien om verdensmesterkampen i sjakk.
Janne-historien kunne også ha vunnet beste innovasjon. Sammensyingen og presentasjonen av multimedia-elementer der er rimelig heftig.
Jonny-historien kunne ha vunnet storytelling, selv om den hverken er innovativ eller nyskapende. Den er vel strengt tatt ikke noe så nymotens som «storytelling», heller. Den er simpelthen en godt fortalt historie, eller journalistikk, som det også kalles.
Det kan virke litt underlig å kalle en slik historie et scoop. Scoop pleier å være den eksklusive og overraskende saken, den som konkurranten banner over at han ikke har. Dette var en felles-sak. En gammel sak. En krim-sak som er belyst grundig lenge etterpå. En sak som kollegene tenker at de også kunne ha gjort. Det var bare så veldig mye mer bekvemt å gjøre noe annet.
Men scoop eller ikke scoop: Etter å ha sett historien om Jonny må jeg si at den fortjener alle priser du kan lesse på den. Kall prisen hva du vil.
Jonny kunne ha vært presentert slik Janne ble det, med klikk her og der og scroll opp og ned, men noen ganger er det riktig å be leseren sette seg ned og følge med, for her kommer en historie så stygg at du ikke vil ha hendene på tastaturet, men foran øynene.
Det er ikke innovativ storytelling, men det virker fortsatt.